Kategoriarkiv: Harde fakta!

Å fly i flint fordi noen sletter deg som venn!

Tenkte jeg skulle blogge litt om hvordan man reagerer på autopilot når noen har slettet deg som venn. Hvorfor er dette å reagere så sterkt for?
Jeg tror det er viktig at man klarer trekke pusten og telle til ti og tenke at det kan være en årsak til dette. Om man ikke har vært i en diger krangel med vedkommende eller er en eks så er sikkert alt i skjønneste orden.

Her kan være noen grunner til at noen velger å fjerne deg som venn.
Om man driver et firma, så vil mange venner på facebook være med på å ødelegge algoritmen som gjør ting du deler synlig. Da er det bedre å ha venner og kjente som man vet hvem er, og ønsker nå ut til. De vennene man aldri snakker med vil være dødfyll på din facebook. Jeg måtte slette 1500 venner på et tidspunkt. Kanskje noen av de ble sure på meg for det, men jeg syns ikke man skal legge så mye følelser i sosiale media og den virituelle verden. Jeg slettet noen jeg hadde vokst opp med, som jeg ikke har utvekslet ord med på åresvis. Jeg gjorde det fordi jeg var nødt. Ikke fordi jeg ikke liker dem, for det gjør jeg. Jeg digger mange av de jeg måtte slette.

Det kan også være at man ønsker å ha facebookkontoen sin privat. Noen ønsker rett og slett ikke å ha kollegaer der feks.
Noen blokker også eksene sine, fordi de ønsker kanskje å bare bli ferdig med fortiden. Ute av synet ute av sinn. Om noen har kjærlighetssorg så anbefales det å bare blokke dem, og ikke følge med hva de bruker tiden sin på. Det gjør det lettere å gå videre med livet.
Noen ganger ønsker man bare at noen skal slutte å plage deg.

Man trenger ikke alltid tro det verste hvertfall 🙂
Noen ganger kan man jo skrive til vedkommende å spørre pent: Er det noen spesiell grunn til at du har slettet meg?
Så vil man jo få en forklaring. Av og til skjer jo de underligste ting og folk jeg ikke har slettet er blitt borte. Bare spør. Det er ikke så farlig. Men litt impulskontroll er fint.

Jeg derimot har blokkert alle mine kunder, og alle som plager meg på innboks i messenger. Noen sier, er det ikke bare å ha en privat og en jobbprofil? Nei, det går ikke, fordi messenger er åpen for alle, og hvem som helst kan søke deg opp og skrive til deg på innboksen. Da leser man ikke om det er privat eller jobb. Der det er lettest å få tak i deg.

Mitt firma er blitt veldig stort siste året, og om jeg skal ha alle henvendelser i min private innboks, er jeg redd at viktig info skal gå tapt. Jeg klarer ikke følge med overalt, og jeg vil ikke risikere at sensitiv info kommer på avveie, eller at jeg får en kunde stående igjen på OSL uten flybillett. Det er en grunn til at vi har en flott hjemmeside, med all info du trenger, og kundeservice der. Vi har også en bedriftsside på facebook, hvor du kan skrive i innboksen.

Henvendelser jeg kan få på innboks? Hvilket antrekk skal man ha på, når starter middagen, når er festen, hvem er påmeldt, hva er alder, fins det gruppe for påmeldte, fins det samkjøring, når er betalingsfrist, er det hårføner på rommet, kan man ha med hund, må man ha visum, kan jeg betale neste uke, kan jeg holde av tur, kan jeg ha med noen, er alle single, er det inkludert drikke, hva er adressen, har de glutenfri mat, har de allergirom, kan jeg bo i lav etasje, hvor skal jeg sitte i flyet, er det avbestillingsfrist, folk som ikke har penger likevel, folk som ikke kan komme. Dette er info som ofte står på hjemmesiden, men som jeg såklart skal svare på, bare ikke hver kveld, og på messenger. Jeg har kontortid hver dag mellom 10-18. Likevel jobber jeg til 01 hver dag. Ingen skal være redde for å spørre meg om ting. Jeg bare ønsker forståelse at jeg ikke orker 50 spørsmål etter arbeidstid hver dag 🙂

Folk er hjemme på kveldene og da er det så lettvindt å spørre meg om ting på messenger, men det gjør at jeg sitter og jobber helt til jeg legger meg hver eneste dag. Eller blir sittende oppe fra 01-03 for å nyte stillheten når dere sover. Jeg vil ikke ha det sånn lenger, så eneste muligheten er å gjøre det sånn. Jeg tenker at alle forstår det også. Jeg ønsker å ha masse energi til å levere det jeg skal på turene, med masse kunder tilstedet. Da har jeg ikke mulighet å sitte pal på messenger. Det jeg opplever nå etter stenging av innboks, er at folk finner ut av ting veldig lett selv. Pussig 🙂

En annen ting som jeg finner ekstremt underlig er de manglende grensene som menn har til å bare ta seg til rette i fremmede damer sin innboks. Ikke har jeg singel som status, ikke spør de heller om jeg er det. Bare kjører på som jeg har sittet og ventet på å høre fra dem, og at jeg skal være takknemlig for at de tar kontakt på en flåsete måte. Til tider er det opp mot 100 søppelpost i uka, noen ganger mer. Det som er mest interessant er utholdenheten til noen av disse karene. Om jeg ikke svarer, (noe jeg ikke gjør i 9 av 10 tilfeller, men svarer 1/10 fordi jeg tror det er seriøse spørsmål angående turene,), så fortsetter de bare. De kan fint skrive 10 ganger til, uten å fått et svar. Sånn kan de holde på helt til jeg blokker dem. Utrolig. Yderst sjeldent får jeg en hyggelig mail, hvor noen spør om jeg er singel, og ber meg på kaffe, og jeg svarer pent tilbake. Det er noe HELT annet enn det jeg opplever i min innboks. Jeg kan dessverre ikke ta meg av alle dere kjærlighetshungrige sjeler. Jeg har mer enn nok å gjøre med å drive et firma på fulltid. Noe jeg stortrives med, og har viet livet mitt til.

Tilbake til messenger:
Jeg stusser så på at folk finner det naturlig å ta kontakt med meg privat angående inkasso. Er det ikke vanlig at man kontakter firmaet som sendte den? Litt rart å lete opp en fremmed person på facebook ang det.
Jeg er Lisbeth på Facebook. Siden det heller ikke går ann å slå av at man er aktiv så kan jeg heller ikke gjøre jobben min på Facebook uten at folk tror jeg sitter i innboksen. Har opplevd kunder ringe meg kl 24 fordi de har sett meg pålogget men jeg ikke svarer. Selv om jeg er pålogget så er det ikke sikkert jeg er her. Jeg fakturerer, lager turer, infoskriv, booker flybilletter og hoteller, gjør regnskap, fikser på hjemmesiden, er i møter, snakker på tlf med kunder.

Jeg har siste 6 mnd slipp med tilbakefall på kyssesyken, og eneste måten å få roet det ned på, er å ha timeout. Jeg må ha fri innimellom.

Dere er hjertelig velkommen til å ta kontakt når som helst på tiden av døgnet, men da via jobbmail og jobbinnboks på Singelturer sin Facebookside. Da kan jeg selv velge å ha fri en time eller to.

Så da håper jeg ingen tar seg nær av dette. Ønsker du slå av en prat så funker det også fint på telefon/mail.

Bare føler for en liten forklaring tilfelle det er flere sårede følelser der ute!

Ha en fin kveld <3





Bruk av tommelopp!

Tenkte jeg skulle skrive litt til dere om bruk av tommel. Flere av dere benytter nettet til sjekking, og ikke minst messenger. Da burde dere også sette dere litt inn i hvordan tommelopp brukes, og hvordan det oppfattes å sitte på andre siden av en tommelopp.

Hei, hvordan går det med deg, jeg har tenkt så mye på deg.
Svar: Tommelopp.

Gikk det bra på sykehuset?
Svar: Tommelopp.

Hei, hvem er du og blablabla… I en sjekkesetting trenger du ikke trykke tommelopp for hvert svar, men ta deg bryet med å svare ved bruk av en hel setning.

Når jeg tar meg bryet å skrive til noen så ønsker jeg et skikkelig svar. Jeg ønsker ikke å være den som holder en samtale gående helt alene med kun tommelsvar. Da føler jeg meg avvist og jeg skriver sjeldent noe mer etter en tommelopp. Er man ikke interessert i å svare med mer enn en tommel til meg, så er faktisk det svar nok.

Jeg skal lære deg når man bruker tommelopp:
Middag kl 16. Ok?
Svar: Tommelopp.

Kjøp melk!
Svar: Tommelopp.

Ha en fin dag:
Svar: Tommelopp er ok, men mye hyggeligere med takk eller smilemann.

Møtes kl 15.
Svar: Tommelopp.
Tommelopp betyr OK, eller beskjed mottatt. Den bør ikke brukes i sammenheng med at noen ikke har det så bra…

Jeg tror mange bruker tommel ubevisst, uten å tenke på hvordan det føles for andre. Bare en dårlig uvane. Ikke minst lettvindt. Men greit å lære å bruke tommel på riktig plass, så slipper du lure på hvorfor en samtale dør ut. Ofte ser jeg mine venner bruker tommel ofte, men da skriver de noe mer eller svarer meg etter tommel. Det er selvsagt helt greit, da deltar de jo i samtalen.

Noen ganger tar fremmede menn kontakt med meg. Har til og med fått kun noen tomler, ikke hei en gang. Må le. Så drive og sende tomler til hverandre orker jeg ikke, har annet å drive med på.

Så hva tenker du om det jeg skriver her? Er det noe i det? Er det et godt råd, eller burde jeg få meg en jobb utenfor sosiale media? LER 🙂
Det er selvsagt helt opp til deg hvordan du bruker både fingern og tommelen, men jeg syns det er koseligere med et hjerte eller en smilemann… Men det er meg da!

 

Ha en flott kveld.

Hvorfor deler jeg så mye fra mitt liv?

Hvorfor deler jeg så mange private ting om livet mitt?
Har du tenkt det? Eller kanskje irritert deg over min åpenhet? Eller en du kanskje en av de som blir inspirert og liker å lese bloggen min?

Jeg skal fortelle grunnen til hvorfor jeg deler.

Jeg ønsker ikke å fremstå som perfekt. Folk vet at jeg til tider har kontor på stranda og kan nyte livet i utlandet på sommeren. At jeg reiser og bor på hoteller. Jeg ønsker at folk skal vite at det ligger enormt mye bak den fasaden. Det er nettopp fasader jeg er imot. Jeg vil vise hvem jeg er som menneske. Jeg ønsker bane vei for tabubelagte temaer. Jeg heier på åpenhet og ærlighet. Å det å ikke være perfekt. Ingen mennesker er det. Dessuten har jeg over gjennomsnittet mye empati for mennesker, og jeg ser dem. Jeg skjønner hvordan bagasjen til mennesker påvirker dem, nettopp fordi jeg har gått gjennom så mye selv. Jeg ønsker at de skal vite at det er okei, å være menneske, på godt og vondt. Å at man kan få lov å ha et sted hvor man kan være seg selv. Selv om man er annerledes. Jeg ønsker å treffe de menneskene som forstår min historie og verdsetter den. De som godtar at folk er seg selv på turer. De som ikke har masse krav til at folk skal være sånn og sånn. Folk med smørbrødliste over hva de ønsker seg i livet kommer nok ikke så langt. Det er umulig å klare å innfri en slik liste. Jeg har ikke noe ønske om å klare det heller. Jeg har et ønske om kun en ting, det er å være bra nok! Bli sett og akseptert for den jeg er på alle måter. Jeg er lei av kroppspress, og det å skulle være så vellykket.  Er vel nettopp det å gå andre og egne veier som har vært mitt kall siden jeg ble født. Å da må man være ærlig å dele. Å kunne si i møte med andre mennesker: Jeg forstår deg og jeg deler din historie. At jeg også har opplevd det du forteller. Derfor gråter jeg med deg, eller ler med deg. Men jeg forstår deg. Jeg tror det er min styrke i møte med mennesker. Noen ganger må jeg skåne meg selv og ta litt avstand. Jeg lærte mens jeg var syk at jeg kunne ikke hjelpe alle. Men jeg kan hjelpe noen. Å føle så mye og være sensitiv ovenfor andres smerte er noen ganger litt tøft, fordi jeg selv blir tung av det.

En annen grunn til at jeg lufter ting på nettet er fordi jeg har en hverdag hvor jeg jobber helt alene. Jeg har ingen ansatte eller sparringpartnere. Da blir det sånn at man må ventilere et sted, og da er skriving god terapi.

For å kunne hjelpe andre mennesker må jeg skape tillit. De må skjønne at Singelturer er noe for dem. Nettopp fordi ingen vet din bakgrunn og du kan dele det du vil. Du kan føle seg så mislykket som du bare ønsker, eller gjør, likevel kan du komme å oppleve å bli inkludert og tatt imot akkurat som du er! Du har blanke ark, og kan dele hva du ønsker. Det fins ikke noe bedre enn å ha et sånt sted å komme til, når du er nedfor, ensom, eller trenger ha det gøy. Utvide dine nettverk, kanskje flørte litt. Helt uforpliktende. Men da må du våge å komme.

Å gå ut av min komfortsone er noe jeg øver på for tiden. Jeg er også god på å stenge meg inne alene. Trenger mye alenetid for å lade batteriene, men det kan også bli et skalkeskjul for å slippe å gjøre noe med livet sitt. Det kan bli veldig behagelig å bare gjemme seg. Men da går man faktisk glipp av livet. Jeg er helt sikker på at man overlever de aller fleste utfordringer som vi blir utsatt for, også skuffelser. Men de gledene og energien man får av å gjøre noe lystbetont er viktig å få med seg, ellers blir hele livet bare bestående av jobb og hverdag. Man trenger positive innspill i livet. Der er det kun vi selv som kan ta tak. Da må vi utfordre oss selv.

Det jeg deler mye av på nett er livserfaringer. Jeg deler litt om tidligere forhold, hva jeg må jobbe med og mønster jeg går i. Ting som har med singellivet å gjøre interesserer jo de fleste single. Vi alle har de samme utfordringer med dating, avvisning, forhold, kjærlighetssorg osv. Da er det godt å snakke med likesinnende om sånne ting. Det jeg deler lite eller ingenting om er forhold/relasjoner osv. Av min erfaring vet jeg at jeg bør dele minst mulig der. Drama er jeg allergisk mot, og dytter ut og bort fra mitt liv. Jeg må vite at et forhold er trygt og stabilt før jeg deler så mye om det på facebook. Liker heller ikke legge ut bilder av menn jeg dater, eller at jeg gjør det. Ikke at jeg dater så mye, men jeg ser ikke hva det har på facebook å gjøre? Jeg har endret status på facebook to ganger på 10 år. Mine siste forhold har vart i nøyaktig 6-7 uker så ser ikke at det er noe å skryte av. Må man telle med så korte forhold? LER. Jeg kaller det egentlig dating, som går gærnt. Eller en utforskerperiode. Bytter man status på facebook sitter jo folk bare og lurer på når det blir slutt likevel. Noen er nok oppriktig glad på mine vegne. Men liker å holde akkurat den delen av livet mitt privat. Kanskje også fordi jeg ikke vil at noen skal vite at jeg kanskje dater  maks 1-2 stk i løpet av et år. Jeg burde jo gå foran med et godt eksempel, men sykdom og mye jobb har gjort at jeg har ikke orket, eller klart. Heldigvis blir formen bedre og bedre for hvert år.

Det har vært ting som skal fordøyes og bearbeides. Da hopper jeg ikke rett videre til neste mann. Det er ikke meg. Jeg er ekstremt god på å være alene, og er veldig fornøyd med det. Jeg forbinder ikke det med å være i et forhold som lykke. Jeg har ikke opplevd det enda. Ekte kjærlighet. Jeg har sluttet å tro på det, og det er helt greit. Men jeg har ikke sluttet å tro på at det fins gode mennesker. Jeg bare tror at folk er for komplekse, ødelagte… til å kunne gi det beste av seg til noen. Gjelder det meg også? Kanskje. Jeg tror vi har en lang vei å gå i datingnorge, for at folk skal klare å tørre å involvere seg med noen.. Det kjenner jeg får bli et eget innlegg.

Så, da vet du hvorfor jeg deler. Fordi du skal forstå at vi ikke er så ulik. Vi har alle vår bagasje.
Men vi kan velge hva vi ønsker bruke den til… jeg vil dele min!

Er du klar for å gå ut av komfortsona i vinter? Ta en titt her: www.singelturer.com

God søndag.
Klem

Om å klare å snu når ting er tungt!

Det er mange år siden jeg valgte å ikke være et offer. Noen ganger kjenner jeg likevel litt på følelsen av at ting er urettferdig. At jeg gir og gir, men får lite tilbake. Jeg skjønner nå at det handler om hvor jeg har fokuset. Hva velger jeg å se å høre på? Jeg har hatt 200 kunder på tur i sommer, og kun 2 av dem har vært såpass misfornøyd at jeg er i tvil om dem vil bli med igjen. 2 andre har gitt konstruktive tilbakemeldinger i etterkant. 194 andre har hatt en super ferie.

Jeg bruker alle tilbakemeldinger som jeg får til å bli bedre, jeg skjønner viktigheten av det. Jeg setter faktisk pris på de konstruktive, de får meg til å se ting jeg kanskje ikke var klar over. De lærer meg ting om feks stedet vi er på, eller ting om meg selv. Det som er mitt problem er når folk kommer med tilbakemeldinger som tar livsgnisten ut av meg, de som er utenfor mitt forbedringspotensiale, de som jeg overhode ikke kan gjøre noe med. La oss si feks hvordan sjåføren stablet koffertene i bussen, som vedkommende ikke var fornøyd med. Eller hun som var misfornøyd med asfalten opp til hotellet. Eller at personalet var tomt for sedler, og bare fikk mynter igjen. Eller at lysbryteren til lampa var på veggen og vedkommende ikke kunne slå av denne fra sengen. Eller at de faktisk klager på info de påstår de ikke har fått, men jeg kanskje har gitt gjentakende ganger, også skriftlig. Der de selv har valgt å la være å bli med på en visningsrunde, og i neste omgang klager på manglende info om resortet.

De tilbakemeldinger som er absurde skal jeg kaste bort og ikke bry meg med, og de som er verdt å ta med seg, pleier jeg alltid verdsette. Kanskje ikke akkurat der og da, men det går inn. Men det er en kunst. Som jeg hele tiden er nødt å øve på. Minne meg selv på, og særlig når jeg er utslitt og går i kjelleren. Jeg sitter av og til med følelsen av at jeg ikke strekker til og aldri kommer til å gjøre det. Jeg lurer litt på hvordan andre mennesker hadde håndtert å arrangert en tur med 60 kunder alene i en uke. Med alt som følger med. 24/7 er man tilgjengelig på telefonen og likevel får du høre av dine kunder at de syns jeg er litt tilstede. Noen glemmer konseptet. Det er at dere skal få reisevenner å være sammen med. Jeg gir dere gjerne opp til 40-60 nye folk å henge med. Min erfaring er at å drikke sammen med mine kunder gir meg mer pes og kritikk enn å trekke meg litt tilbake. Jeg er en vanlig reiseleder som skal være der for dem om de skulle trenge noe. Jeg kjører folk hit og dit og fikser. Min jobb er å organisere og passe på at middager og fester går som planlagt. At folket koser seg. At de får bytte boenheter om noe skulle være galt osv.  Jeg er ellers alltid med på andre arrangementer som ikke varer 1-3 uker i strekk.  Som julebord, nyttårsfeiring og julefeiring. Hvert år velger jeg bort familien i jula for å feire med min «andre familie». Dere single. Er du alene i jula, så vet du at du kan være sammen med oss.

Det som er at mange tror at jeg har valgt å bli grunder og selvstendig næringsdrivende selv. Sannheten er at jeg ikke hadde noe valg pga nakkeskaden min. Skal jeg klare ha et yrkesaktivt liv må jeg jobbe når jeg klarer, og i perioder blir arbeidspresset større enn helsa mi takler. Da kan jeg gå ned for telling for «små» ting. Egentlig så elsker jeg både folk og jobben min. Jeg har brukt 8 år på å få firmaet opp å gå, med alt som har fulgt med. For en vei det har vært. Kronglete, motbakker, og uttafor elver. Men jeg elsker de møtene jeg har med flotte mennesker. Jeg blir glad i hjertet når jeg ser at mange av mine kunder som jeg har blitt så glade i melder seg på julebordet. Høsten er lang og mørk, men å kunne bruke 5 uker på å glede seg er så herlig. Jeg har hele tiden noe å se frem til.

Det er så viktig at jeg har fokus på hvorfor jeg staret firma, og det er fordi at jeg ønsker folk skal komme ut av ensomheten. Jeg hadde selv møtt veggen etter samlivsbrudd og sykdom, og tok et valg. Være ufør eller prøve? Så jeg valgte å ikke gi opp. Gjorde det slutt med Nav og satset. I flere år ga jeg mer enn jeg hadde og klarte. Svimlet rundt på hytteturer og sørget for å gjøre folkene happy. God mat, musikk og moro. Prisen jeg betalte i flere år var å ikke ha et sosialt liv. Hadde ikke overskudd til noe. Kyssesyka og MEen brenner ut, og jeg blir bedre for hvert år, og klarer litt mer og mer. Jeg er så takknemlig for det. Hver gang jeg kan gjøre ting og være med venner på fritiden er som en seier. Jeg har manglet denne positive energien og inputen, og alt har dreid seg om å overleve, og klare gjøre jobben min. Folk som er friske vet ikke hvor utrolig heldige de er. Vern om det. Vær takknemlig. Så det er kanskje min livserfaring som gjør at når folk klager over urimelig småting, faller jeg liksom litt sammen. Jeg ønsker at andre skal ha perspektiv over hva som er viktig i livet. At vi faktisk er raus for andre sine feil. At folk kan være raus mot meg, og ting jeg ikke kan gjøre noe med. Det jeg kan, fikser jeg. Resten, vær raus. Jeg er raus og tar imot alle mennesker på singeltur. Som de er. Her er det ikke noe klasseskille, alderskille. ALLE skal være velkommen og føle at de blir inkludert. Jeg har aldri brydd meg om hva mennesker driver med, tjener, ser ut osv. Jeg ønsker at vi skal være snille mot hverandre, ha det gøy. Få nye opplevelser. Ta vare på livet og de priviligerte stundene og reisene vi får være med på.

Jeg velger i dag å kjenne på  alt det positive jeg har i livet mitt. Alle kundene, folkene som er blitt venner. Nye bekjentskaper. En bedre helse. Et mer sosialt liv. Familien. De daglige mailene med støtte og klemmer. Gode og fine tilbakemeldinger på hva firmaet mitt har betydd for folk. Babyer og forhold. Samboerskap. Nye vennskapsbånd som har endret liv. Ut av ensomheten. Jeg gjør en forskjell! Det er utrolig å tenke på.

Fra nå skal jeg slutte å la folk få suge ut livsgleden av meg. Jeg skal fortsette å stå på, for de single. Det er alt for betydningsfullt til å gi opp. Hvordan kan man noensinne gi opp sin baby, noe man selv har skapt? Jeg skal vie mitt liv til det! Som jeg har gjort de siste 8 årene.

Man kan ikke forandre andre mennesker, eller forvente at de skal være som deg, tenke som deg, ha samme verdier som deg, eller bakgrunn. Man kan derimot velge hvilke mennesker man vil ha i livet sitt. Jeg kan faktisk også velge hvilke kunder jeg vil ha på tur. Oppfører folk seg dårlig, så er det ingen grunn for å ta disse med en gang til.

Min drømmekunde er som deg. Deg som er glad i livet og opplevelser. Som er inkluderende mot andre. Jeg blir helt varm i hjertet av å se hvordan folk tar vare på hverandre på tur. Hvor mye omsorg som bor i folk. Det er hva jeg skal ha fokus på fremover. Alle smilene fra folk på tur. De to som gikk hånd i hånd. Som fant hverandre. Leende folk på beachen med paraplydrinker. Folk som slår ut håret på dansegulvet. Herregud, de morsomste tingene jeg har opplevd i mitt liv har vært på singelturer.

Beklager at jeg mistet meg selv litt… og fokus!

Jeg er snart tilbake.

God helg.

I det øyeblikket man har lyst å gi opp…

Jeg er sliten, syk og lei. Jeg gir mer av meg selv enn helsa vil, mer enn jeg egentlig klarer. Jeg har ikke god helse, og jeg får ingen hjelp eller forståelse av Nav at jeg ikke klarer jobbe i en vanlig jobb. I dette øyeblikk satt jeg og booket time til en samtaleterapeut. Fordi jeg trenger å lære å håndtere jobben min på en bedre måte enn jeg gjør. Jeg trenger å lære å ikke ta ting personlig. Trenger å lære at folk vil alltid at jeg skal gjøre ting annerledes eller bedre enn jeg gjør. Etter en sommer med 200 feriegjester, berusa folk og stappfulle av forventninger som ikke alltid blir innfridd, var/er jeg i tenkeboksen. Hvor noen mener jeg ikke er mye tilstede for å ivareta gruppa, er det ingen som vet hva jeg gjør når vi er 60 mennesker på tur. Hvordan jeg kanskje håndterer konflikter, rusproblemer, organiserer middager og er på møter, kjører folk til og fra legevakta. Svarer på jobbmail, sender faktura og opprettholder en webside og en blogg. Folk vet ikke hvor mye jobb det er for et menneske å drive et reisebyrå. Siste uka har jeg vært helt tom. Er det dette jeg vil bruke livet mitt på? Slite ræva av meg som selvstendig næringsdrivende? Jobbe omtrent døgnet rundt. Alltid måtte være på? Det er først når du ikke kan logge av fra sosiale media at du skulle ønske at du kunne deaktivere profilen.

I samme øyeblikk som jeg var på tur å bestille meg en time til en terapeut for å lære å håndtere stress i arbeidslivet dukket dette bilde opp i innboksen min. Av et lite barn. Som er født pga meg.
Da kom jeg på hvorfor jeg startet firmaet. Jeg gjorde det pga alle ensomme mennesker i dette landet, inkludert meg selv. Jeg vil at folk alltid skal vite at de kan reise på ferie med noen om de vil, og ikke minst ha noen å feire jul med. Folk finner hverandre. Får venner for livet. Og noen finner kjærligheten. Folk kommer ut av ensomheten og får et nytt liv, pga meg! En som nå er blitt en kompis er i livet pga firmaet mitt. Det er rørende å tenke på!

Når jeg ser på dette bilde renner tårene mine. Jeg tenker at det er helt fantastisk at dette barnet er til pga meg. Skal jeg la noen få mennesker ødelegge og ta all gnisten fra meg? Jeg har utrolig høy score på folk som er fornøyd med mine turer, men jeg har også noen få gjester som sliter meg totalt ut, hvor jeg tenker at dette gidder jeg ikke. Dette fortjener jeg ikke. Det å være fullstendig proff til en hver tid, når man egentlig er utslitt, det er krevende. Nesten en umulig oppgave. Denne sommeren har vært krevende. La opp til jobb for to personer, men endte opp alene med et program som var for to reiseledere. Det gikk utover siste gruppa som følte seg litt neglisjert og lite ivartatt. Så jeg vet ikke om jeg klarer prestere mer, klarer gjøre det bedre. Jeg vet ikke om jeg har mer å gi. Å gjøre kundene mine enda mer fornøyd.

For å si det sånn så ga dette bildet meg gnisten til å holde ut litt til <3

Denne skjønne nydelige skatten er til pga meg! Mange har funnet sin livs største kjærlighet.

Jeg ønsker at jeg fremover klarer holde fokus på det som er viktig, og la alt det negative gå i søppelboksen….

Velkommen til verden lille skatt <3

Hvordan takle avvisning?

Du får avskjed på grått papir. Kanskje du til og med er så heldig at han sier det rett til deg. Han er ærlig. Du var ikke riktig for han. Han er ikke forelsket i deg.
Å få høre disse tingene er det mange som gruer seg så jævlig til å få servert, at de lar være å spørre, for å slippe få denne grusomme nyheten. I tillegg er det mange som gruer seg så til å si dette også, at de lar være. De bare blir borte og kanskje til og med blokkerer vedkommende. Men folkens, seriøst! Er det så grusomt egentlig? Kan man klare å lære seg at en avvisning ikke handler om at du ikke er et godt eller bra nok som mennenske? Kan du lære deg å slå deg til ro med at kjemien og alt det andre som skal klaffe bare ikke var der. Kan det faktisk være så enkelt? At to mennesker må ha en bra kjemi for å kunne fortsette et bekjentskap, eller har du et så stort behov for å bli bekreftet og akseptert at du trenger å bli likt? Hvis man kan slippe den følelsen at det handler om DEG, så vil du også føle deg så mye bedre. Det handlet om DERE to, sammen. Det var ingen god relasjon, det var ikke riktig. Det betyr at du nå har friheten til å gå videre, og finne det som er rett for deg. En relasjon du vil bli lykkelig i.

Jeg har blogget mye om relasjoner tidligere, også hvordan dating er risikosport. Man risikerer og bli såret, ydmyket, lurt, bedratt, men hva om du vil få en lykkelig slutt? Det vil du aldri finne ut av om du aldri tørr prøve. Av og til må man komme seg ut av komfortsona og kaste seg utfor en klippe uten sikkerhetsnett. Men om du lærer deg hvordan du bedre kan takle disse tingene, og ikke minst gå fortere videre etter et nederlag, vil det ikke bli så skummelt å komme seg opp på hesten igjen.

Jeg tenker at i flesteparten av relasjonene jeg er i, vil jeg ende opp avvist, på en eller annen måte. For meg er det ikke noe nytt, og jeg er nesten litt mer redd for å ikke bli det. Det er jo først da man blir sårbar og er utsatt for å kunne få hjertesorg. Et avskjed på grått papir gjør vondt en dag eller to, kjærlighetssorg føles så mye verre, og mer skummelt. Men folk har en masse forventninger som man ikke deler til partneren sin en gang. Da vet jo heller ikke partneren at du føler deg avvist. Jeg tror vi bør legge bort alle urealistiske forventninger, og heller bli positivt overrasket. Det er ikke opp til andre å oppfylle eventyret du har laget deg i hodet ditt. Da må du hvertfall være kvinne/mann nok til å være ærlig om dine tanker.

Jeg tror man må slutte å snurre film i hode sitt hver gang man får et smil av noen. Man lar seg rive med, noe helt hinsides, og ender dermed opp skuffet. Ha et åpent sinn, møt noen og bli heller positivt overrasket om kjemien stemmer. Slutt å prøve å tvinge gjennom relasjoner som er feil, bare fordi du vil så gjerne. Gå videre når du vet ting er feil, og jobb hele tiden med selvutvikling, samt få opp din egenverdi. Da vil du også takle avvisninger mye bedre, og ikke lar det gå inn på deg på samme måte. HUSK, du er bra nok! Bare husk og finn en som ser det! <3

Happy dating folkens!

Sosial mestring og frykt for nye mennesker

Å mestre livet er tøft for mange, og veldig mange føler seg mislykket i dagens samfunn. Det er stort press om å prestere på alle fronter, hjemmebane, jobb, som kjæreste, foreldre, osv. De fleste kjenner til dette, og går rundt og kjenner på følelsen av å ikke være bra nok.
Dette gjør at mange unngår og dating, for å slippe å sette seg selv i en sårbar situasjon, hvor man kan bli avvist og få bekreftelse på at man ikke er bra nok. Igjen!
Derfor er det lettere å holde seg hjemme i komfortsona, og mange blir sittende der istedet for å utfordre seg selv ved å gå på date, eller melde seg på singeltur. Man går glipp av mye gøy og man går glipp av livet. Man går også glipp av å møte det som kan være din store kjærlighet, fordi du velger å dyrke din frykt og ensomhet.

Det mange glemmer er at de aller fleste føler det sånn. Det er ikke mange folk som går rundt proppfull av selvtillit og er 100% fornøyd med livet sitt. Selv de som gjør det dritbra, kjemper en hardt kamp for å prestere enda bedre. De som ser bra ut, er ikke fornøyd og legger seg under kniven for å se enda bedre ut. Det er en evig kamp, hvor kun vi kan stoppe opp! Kun du kan si nok er nok, at nå skal du være takknemlig for det du har, og at du faktisk kunne hatt det verre. At du er bra nok, og du også fortjener venner og kjærlighet. Det er nå du skal ta steget.

Visste du at på singeltur er det folk i alle aldre, med forskjellig status, og jobber, noen er uføre og noen med superjobber. Spiller det noen rolle? Med så mange mennesker på et sted, så er vi likevel likesinnende. Alle syns det er skummelt og spennende. Alle er redd for å ikke passe inn. Men det gjør du, om du bare er åpen og imøtekommende. De få som jeg har sett sitte alene på våre arrangementer har selv valgt å være litt for seg selv. Ingen blir utestengt her. Folk er utrolig inkluderende på treff. De har jo meldt seg på for å møte andre!

Vi må slutte å tenke at vi ikke er bra nok, men mye av årsaken til det er sjekkesider som Tinder og bruk- og kastmentaliteten. Sveip hit og sveip dit. Er du fin nok eller ikke. Jeg har aldri vært på Tinder, men vet at det er høyre og venstre, basert på et bilde, som sikkert er ti år gammelt. Måten vi behandler andre mennesker på er det som gjør at vi blir skeptisk og redd for å involvere oss. Om vi er fair og ærlig, så vil alt gå så mye bedre. Vi mennesker takler sannheten lettere enn løgner og legger nedelag bak oss tidligere.

Først må man oppdage hvorfor man blir nervøs for sosiale settinger, og hva gjør vi når den dukker opp?

Husk at det er ikke folket på en singeltur som er skumle, det er kun tankene du har angående det. Du lager selv din egen frykt, den kommer innenfra. Når du skjønner at du sitter og lager skumle scenarier, kan du ta kontroll over det. Frykt kan sammenlignes med et mareritt, bare at det skjer på dagtid. Det er kun tanker. Helt ufarlig, men skummelt nok til å hemme folk fra å leve livet sitt.

Jeg hører ofte fra folk som har gruet seg veldig si: Det var jo ikke farlig, eller det var jo ikke så skummelt. Dette var da ingenting å grue seg til. Med andre ord er all denne nervøsiteten bortkastet. Det er ingen som har forventninger til deg. Du kan bidra så mye eller lite du vil. Du kan snakke med hvem du vil. Du trenger ikke møte folk igjen, snakke mer med dem, eller forklare deg angående noe som helst. Du står helt fritt til å være deg selv, og være med hvem du vil. Det er ikke en sjekkeklubb hvor alle har masse forventninger til deg. Ingen har rett til å forvente noe av deg, annet enn jeg da, som håper du har tenkt å bidra positivt. Ellers er dette ufarlig, morsomt, givende og bra for deg. Vi har godt av å øve oss på å være sammen med andre mennesker. Våg å vær deg selv! Lev litt!

Husk at alle har litt frykt, men at vi gjør det likevel. Det er å utfordre seg selv, samt øve på sosialisering.

Så når har du tenkt å melde deg på din første singeltur?
Du finner turene våre her: www.singelturer.com

Bilde er fra en helt vanlig kveld på singeltur 🙂

Kvinne med sterke meninger?

Mange ser på meg som en dame med sterke meninger. Det er kun til en viss grad riktig. Jeg har egentlig ikke så sterke meninger, faktisk så er det så utrolig mange ting jeg ikke vet hva jeg mener noe om. I tillegg er jeg superåpen for dine meninger, og hører gjerne på dem før jeg tar stilling til hva jeg mener. Jeg kan ofte endre mening også. En annen ting er at selv om jeg kanskje vet hva jeg vil, fordi jeg har klart meg alene i alle år, så betyr det ikke at jeg har tenkt å bestemme over deg. Ikke er jeg en person som dømmer andre for hva de mener. Jeg er faktisk utrolig tolerant ovenfor dine meninger, selv om jeg kan si at jeg ikke mener det samme, så får du ha dine meninger. Jeg er ikke for å omvende folk. Men jeg kan høre andre sine meninger å tenke: Deg kunne jeg aldri vært sammen med.

Mange forveklser det å være klar og tydelig som å være krass og streng. Er det ubehagelig at noen setter grenser? Om du tenker deg om så er du kanskje konfliktsky og liker ikke sette grenser selv heller? Livet består av forskjelligheter. Grensene til mennesker er totalt forskjellige. Alle mennesker er forskjellige. Man kan ikke kjøre samme løp mot alle man møter. Akkurat som at det du gjorde med eksen din i senga ikke funker på neste dame. Man MÅ lære seg å bli kjent med mennesker og ikke bare tro, tenke, mene, tolke og sette i bås! SPØR!

Det jeg derimot har sterke meninger om er ting jeg vet som er faktabasert. Det er vel egentlig ikke en mening når det kan sammenlignes med kunnskap og fakta? Da er det bare noe jeg deler videre, og ikke noe jeg mener.

Jeg er så todelt i så mange ting. Ingenting er hugd i sten. Noen er så utrolig firkanta i hva de mener, og de meningene kan også være utdaterte. Det er lov å endre mening, utvikle seg, og vokse. Man må ikke være den samme man alltid har vært.

Det er dette som gjør relasjoner så vanskelig og årsaken til at så mange vokser fra hverandre. Uten åpenhet for andre så vil man kjøre seg fast. Man vil irritere seg mer og mer ovenfor vedkommende. Forholdet vil bli forpestet på et eller annet tidspunkt.

Stahet, sterke meninger, besserwisser, må ha rett i alt, gir seg ikke, og tilgir ikke. Dette er egenskaper som ikke får deg langt i et forhold. Men derimot, å vite hva du vil, være i stand til å ta beslutninger, være kunnskapsrik, bevisst og åpen, er personlighetstrekk som jeg digger.

Så dere som tror jeg er sta, sterk, sur, tverr og står med pisken hjemme. Dere tar feil! Jeg er sta og sterk når jeg må, men sur og tverr orker jeg ikke bruke tid på. Da er jeg mest sannsynlig i feilt forhold.
Sterke personligheter får ofte mye pepper. Det virker truende på folk at kvinner klarer seg selv, mener noe, og tørr ytre sine meninger. Hvorfor er dette så skremmende? Må du føle deg liten selv om andre er sterk? Hva handler denne frykten om? Jeg vet det, men gjør du?

Alle mine ekser har alltid prøvd å gjøre meg liten. Noen har klart det også. Det er faktisk ikke så vanskelig, for jeg er følsom, sårbar og sliter til tider med min egen verdi, særlig når jeg blir trigget på gamle sår.
De taklet ikke meg, livet mitt, den jeg er og hva jeg står for. Egentlig forstår jeg ikke det, men nå forstår jeg meg lite på mennesker med personlighetsforstyrrelser. Jeg har fått mye erfaring med det nå. Nok til at jeg vet hva jeg har med å gjøre når jeg ser det. Det tar kortere og kortere tid før jeg innser at tingene de sier og gjør ikke er normalt. Hvordan de kan lage drama og sjalusi, for å gi meg skylden etterpå. Få meg til å føle meg liten, til å be om tilgivelse for noe  jeg ikke har gjort, men ting de med hensikt startet. De har alltid en skjult agenda.
Forhold er ikke noe jeg forbinder med noe godt, trygt og stabilt. For meg har det vært krevende å være i forhold. Skapt mye stress, utroskap, vonde følelser, sorg og fanskap. Men gud så takknemlig jeg er for alt jeg har lært. Jeg vet hvertfall hvordan jeg ikke ønsker å ha det, og jeg har brukt min erfaring til å hjelpe andre, blant annet ved å jobbe på Krisesenter. Det gir mening! Ved å bruke all vond erfaring i livet ved å hjelpe andre, vil det også gi mening i eget liv. Da kan man tre ut av offerrollen og heller tenke, jeg lærte noe, istedet for at det er synd i meg.

Det som er mottoet bak dette innlegget er at ting er ikke alltid som det ser ut som, og jeg er så lei av å bli satt i bås. At jeg må være streng som administror i en gruppe, eller må ta avgjørelser som businesskvinne, betyr ikke at dere kjenner meg privat eller vet hvordan jeg er som kjæreste. Livet har mange roller, og privat kjenner dere ikke meg.

Hvor gøy er det for deg å møte en kvinne som allerede har bestemt hvordan du er og satt deg i bås? Hvor er åpenheten til å gi folk blanke ark? Siden jeg er allemannseie nå så har jeg ikke blanke ark lengre.
Alle fortjener blanke ark, husk det!

Å jeg innser nå at sterke tøffe kvinner trenger enda sterkere og tøffere menn!

Kvinne med sterke meninger?

Mange ser på meg som en dame med sterke meninger. Det er kun til en viss grad riktig. Jeg har egentlig ikke så sterke meninger, faktisk så er det så utrolig mange ting jeg ikke vet hva jeg mener noe om. I tillegg er jeg superåpen for dine meninger, og hører gjerne på dem før jeg tar stilling til hva jeg mener. Jeg kan ofte endre mening også. En annen ting er at selv om jeg kanskje vet hva jeg vil, fordi jeg har klart meg alene i alle år, så betyr det ikke at jeg har tenkt å bestemme over deg. Ikke er jeg en person som dømmer andre for hva de mener. Jeg er faktisk utrolig tolerant ovenfor dine meninger, selv om jeg kan si at jeg ikke mener det samme, så får du ha dine meninger. Jeg er ikke for å omvende folk. Men jeg kan høre andre sine meninger å tenke: Deg kunne jeg aldri vært sammen med.

Mange forveklser det å være klar og tydelig som å være krass og streng. Er det ubehagelig at noen setter grenser? Om du tenker deg om så er du kanskje konfliktsky og liker ikke sette grenser selv heller? Livet består av forskjelligheter. Grensene til mennesker er totalt forskjellige. Alle mennesker er forskjellige. Man kan ikke kjøre samme løp mot alle man møter. Akkurat som at det du gjorde med eksen din i senga ikke funker på neste dame. Man MÅ lære seg å bli kjent med mennesker og ikke bare tro, tenke, mene, tolke og sette i bås! SPØR!

Det jeg derimot har sterke meninger om er ting jeg vet som er faktabasert. Det er vel egentlig ikke en mening når det kan sammenlignes med kunnskap og fakta? Da er det bare noe jeg deler videre, og ikke noe jeg mener.

Jeg er så todelt i så mange ting. Ingenting er hugd i sten. Noen er så utrolig firkanta i hva de mener, og de meningene kan også være utdaterte. Det er lov å endre mening, utvikle seg, og vokse. Man må ikke være den samme man alltid har vært.

Det er dette som gjør relasjoner så vanskelig og årsaken til at så mange vokser fra hverandre. Uten åpenhet for andre så vil man kjøre seg fast. Man vil irritere seg mer og mer ovenfor vedkommende. Forholdet vil bli forpestet på et eller annet tidspunkt.

Stahet, sterke meninger, besserwisser, må ha rett i alt, gir seg ikke, og tilgir ikke. Dette er egenskaper som ikke får deg langt i et forhold. Men derimot, å vite hva du vil, være i stand til å ta beslutninger, være kunnskapsrik, bevisst og åpen, er personlighetstrekk som jeg digger.

Så dere som tror jeg er sta, sterk, sur, tverr og står med pisken hjemme. Dere tar feil! Jeg er sta og sterk når jeg må, men sur og tverr orker jeg ikke bruke tid på. Da er jeg mest sannsynlig i feilt forhold.
Sterke personligheter får ofte mye pepper. Det virker truende på folk at kvinner klarer seg selv, mener noe, og tørr ytre sine meninger. Hvorfor er dette så skremmende? Må du føle deg liten selv om andre er sterk? Hva handler denne frykten om? Jeg vet det, men gjør du?

Alle mine ekser har alltid prøvd å gjøre meg liten. Noen har klart det også. Det er faktisk ikke så vanskelig, for jeg er følsom, sårbar og sliter til tider med min egen verdi, særlig når jeg blir trigget på gamle sår.
De taklet ikke meg, livet mitt, den jeg er og hva jeg står for. Egentlig forstår jeg ikke det, men nå forstår jeg meg lite på mennesker med personlighetsforstyrrelser. Jeg har fått mye erfaring med det nå. Nok til at jeg vet hva jeg har med å gjøre når jeg ser det. Det tar kortere og kortere tid før jeg innser at tingene de sier og gjør ikke er normalt. Hvordan de kan lage drama og sjalusi, for å gi meg skylden etterpå. Få meg til å føle meg liten, til å be om tilgivelse for noe  jeg ikke har gjort, men ting de med hensikt startet. De har alltid en skjult agenda.
Forhold er ikke noe jeg forbinder med noe godt, trygt og stabilt. For meg har det vært krevende å være i forhold. Skapt mye stress, utroskap, vonde følelser, sorg og fanskap. Men gud så takknemlig jeg er for alt jeg har lært. Jeg vet hvertfall hvordan jeg ikke ønsker å ha det, og jeg har brukt min erfaring til å hjelpe andre, blant annet ved å jobbe på Krisesenter. Det gir mening! Ved å bruke all vond erfaring i livet ved å hjelpe andre, vil det også gi mening i eget liv. Da kan man tre ut av offerrollen og heller tenke, jeg lærte noe, istedet for at det er synd i meg.

Det som er mottoet bak dette innlegget er at ting er ikke alltid som det ser ut som, og jeg er så lei av å bli satt i bås. At jeg må være streng som administror i en gruppe, eller må ta avgjørelser som businesskvinne, betyr ikke at dere kjenner meg privat eller vet hvordan jeg er som kjæreste. Livet har mange roller, og privat kjenner dere ikke meg.

Hvor gøy er det for deg å møte en kvinne som allerede har bestemt hvordan du er og satt deg i bås? Hvor er åpenheten til å gi folk blanke ark? Siden jeg er allemannseie nå så har jeg ikke blanke ark lengre.
Alle fortjener blanke ark, husk det!

Å jeg innser nå at sterke tøffe kvinner trenger enda sterkere og tøffere menn!

Kjøttmarked, sexmeldinger og fyllevrøvl!

Hva er greia? Med å sitte å pepre damers innbokser fulle av fyllemeldinger, sjekkemeldinger, griseprat osv. Fremmede damer som du ikke kjenner. Som du ikke vet om er single eller som har søkt etter kontakt. Som ikke har lagt ut noe info på sjekkesider eller andre steder at de ønsker bekjentskaper. Menn som sier, du er søt, jeg vil ha deg.  Skal jeg ta deg kun fordi du syns jeg er søt?

Jeg er egentlig møkklei av alle som tror jeg er fritt villt bare fordi jeg driver turer for single. Mange menn tror faktisk jeg driver dette for å ha tilgang på menn selv. At jeg skal legge ned firma den dagen jeg finner en mann. Hva gjør du med firmaet Lisbeth om du får deg type? Eeeeeeh? For det første står det ikke i Brønnøysundregisteret at jeg må holde meg singel for å drive et AS. Ingen har noen med min sivilstatus, jeg driver et reisebyrå, thats it! Faktisk er det en befrielse for meg å være i forhold, slik at jeg slipper all gnålet om meg og mitt privatliv.

Jeg var overhode ikke forberedt på all fokuset som jeg ville få rundt min person da jeg startet opp. Jeg tenkte rett og slett ikke over det. Ikke tenkte jeg at det ville bli så stort heller. Singelturer er Norges største singelturfirma. Jeg brenner for jobben og mitt fokus er der. Jeg kan ikke bruke hverken tid eller energi på å sitte å svare på masse vrøvl i innboksen min.

Men denne mailen her handler ikke om at jeg skal kjæfte på dere mannfolk fordi jeg er møkklei av uønsket oppmerksomhet. Jeg skal bare bevisstgjøre dere litt.

Har dere tenkt på at hver gang dere skriver mye dritt på min vegg, ber dere selv på middag osv, at mine friere i real life ikke syns dette er særlig gøy? At det høres ut som dere kjenner meg inn og ut, mens sannheten er at jeg aldri har møtt dere, eller vet hvem dere er. At dere tar dere stadig tråkker over grensen på hva jeg syns er okei? At du faktisk er en totalt fremmed mann for meg, men pga at jeg trodde du hadde interesse av mine turer er du på min venneliste?

Tenker dere på at dere gir meg et frynsete rykte, og det kan se ut som jeg har harem av menn? At det er nok for mine «kjærester» å skulle takle jobben min, men i tillegg spammer dere meg ned både på åpen vegg og innboks. I dagens samfunn er det ikke lett å stole på folk, og det er jo fordi folk sitter på nettet sånn som dere gjør. Å ja, mange av dere som skriver til meg er ikke single heller, og dere holder på med andre men likevel tar kontakt med meg? Skal det sjarmere meg? Jeg er en komplisert dame på mange måter. Jeg er ganske gammeldags. Nå skal jeg ikke tegne et skinnhellig bilde av meg selv, men forhold og kjærlighetsliv er faktisk noe jeg tar veldig seriøst, og jeg holder aldri på med mer enn en om gangen. Jeg sitter heller ikke og kontakter fremmede menn på nettet, og jeg ønsker ikke at veggen min på facebook skal se ut som en blåkopi av nakenprat.no

Visste dere at å kontakte damer i fylla er turnoff?

Hvor er sperrene når det gjelder å gjentatte ganger prøve seg på noen som ikke har singel på facebook? Som ikke ønsker kontakt. Som gjentatte ganger har takket nei?

Sikkert luksusproblem å være populær blant gutta, men dere vet jo at jeg ikke kan være sammen med alle som byr seg. Ikke betyr det at alle single ønsker være sammen med noen heller. Mange ønsker faktisk være singel.

Visste dere at hver gang dere sier dere skal være med på Singeltur hvis dere får dele rom og seng med meg så vil jeg spy? Jeg ønsker respekt som en bedriftseier og businessdame. Når du tar kontakt med meg angående mitt firma, så er jeg ikke Lisbeth. Det er et reisebyrå du skriver til. Ville du skrevet til Apollo og sagt du vil ligge med hun som jobber der?

Jeg har ingen, what so ever, interesse eller følelser for fremmede menn på nett. Jeg blir ikke tent på fremmede folk, over nettet. Jeg blir ikke nettforelsket. Jeg er jordet, og trenger mental stimulering for å få interesse for folk, i real life.

Så om du har tenkt å fortsette sånn du driver på, husk at damer liker menn med folkeskikk, intelligens og humor!
Nevnte jeg folkeskikk?

Gud, det va godt å få ut litt steam 😛

Å bare så det er sagt, så vet jeg at mange damer holder på på samme måte. Skjerp dere!

Skal man få tilbake troa på kjærligheten må vi først starte å respektere andre folk! Holde seg til en om gangen. Slutte å date 10 personer samtidig, ligge med 4 og chatte med 50. Finn ut hva du er ute etter, og finn ut av vedkommende er ute etter det samme. Søker du sex, finn ei som søker sex. Ikke send grisebilder til ei som søker drømmemannen sin. Da er du på villspor. Se andre. Hva søker de? Sånn som jeg, søker ingenting. Da er det ikke vits å pepre meg med sexmeldinger eller andre henvendelser.

Man må begynne å lese andre mennesker for å få til en god relasjon. Er du dårlig på å ta signaler så må du faktisk bli flinkere til å spørre. Før man begynner å skrive mye svada så kan dere spørre meg: Lisbeth, er du singel og på let? Ønsker du treffe noen for evt kaffe? Så kan jeg svare høflig på det. Meldinger som jeg blir med på singeltur om jeg får ligge med deg, ødelegger nesten en hel time av dagen min. Jeg får gåsehud og jeg begynner ikke å glede meg til vi skal på tur sammen. Jeg blir reservert av det og føler for å sette opp en mur for å beskytte meg. Nå er det heldigvis mest bare prat og jeg har tilgode å møte så mange av dere i real life. De verste nettrolla holder seg heldigvis på nett. Det er jeg så takknemlig for, for ingen får ødelegge det fantatiske miljøet som vi har på turer. Noen prøver i blant, men de blir fjernet. Dere kan være trygg på at jeg skal gjøre alt jeg kan for at vi behandler hverandre med kjærlighet og respekt.

Når jeg blogger så skriver jeg alt jeg har på hjertet der og da, uten filter. Det er nesten så jeg ikke vet hva jeg skriver, og jeg skriver veldig fort. Ikke alltid leser jeg gjennom det jeg har skrevet heller, i frykt for å ikke offentliggjøre det. Postene mine handler om selvutvikling, og i bunn og grunn så ønsker jeg deg alt godt. Jeg ønsker at vi skal begynne å behandle hverandre ordentlig, også på nett. Selv om du er tøff bak tastaturet ditt, hadde du sagt de samme tingene rett opp i fjeset mitt? Nei? Vel, da burde du faktisk ikke skrive dem heller.

Jeg er så lei av å bli behandlet som et kjøttstykke. Menn som kun ser det ytre og ikke ser meg, er totalt uinteressant for meg. Jeg har brukt hele livet mitt på selvutvikling, og orker ikke overfladiske mennesker, som skal ha noe fint å vise frem. Jeg er sååå mye som menneske, rommer så mye, at du hadde mest sannsynlig ikke holdt ut mer enn en helg med meg. Jeg er ikke en sminkedukke som sitter stille og ser pen ut. Jeg vil aller helst bruke tiden på interessante samtaler, redde verden, oppdage noe nytt, eller fordype meg i en interessant bok. Få menn jeg har møtt er interessert i selvutvikling og bevisstgjøring. DET tenner meg! Ikke overfladisk fyllevrøvl på fjesboka!

Mårna!