Kategoriarkiv: Min historie

Kvinne med sterke meninger?

Mange ser på meg som en dame med sterke meninger. Det er kun til en viss grad riktig. Jeg har egentlig ikke så sterke meninger, faktisk så er det så utrolig mange ting jeg ikke vet hva jeg mener noe om. I tillegg er jeg superåpen for dine meninger, og hører gjerne på dem før jeg tar stilling til hva jeg mener. Jeg kan ofte endre mening også. En annen ting er at selv om jeg kanskje vet hva jeg vil, fordi jeg har klart meg alene i alle år, så betyr det ikke at jeg har tenkt å bestemme over deg. Ikke er jeg en person som dømmer andre for hva de mener. Jeg er faktisk utrolig tolerant ovenfor dine meninger, selv om jeg kan si at jeg ikke mener det samme, så får du ha dine meninger. Jeg er ikke for å omvende folk. Men jeg kan høre andre sine meninger å tenke: Deg kunne jeg aldri vært sammen med.

Mange forveklser det å være klar og tydelig som å være krass og streng. Er det ubehagelig at noen setter grenser? Om du tenker deg om så er du kanskje konfliktsky og liker ikke sette grenser selv heller? Livet består av forskjelligheter. Grensene til mennesker er totalt forskjellige. Alle mennesker er forskjellige. Man kan ikke kjøre samme løp mot alle man møter. Akkurat som at det du gjorde med eksen din i senga ikke funker på neste dame. Man MÅ lære seg å bli kjent med mennesker og ikke bare tro, tenke, mene, tolke og sette i bås! SPØR!

Det jeg derimot har sterke meninger om er ting jeg vet som er faktabasert. Det er vel egentlig ikke en mening når det kan sammenlignes med kunnskap og fakta? Da er det bare noe jeg deler videre, og ikke noe jeg mener.

Jeg er så todelt i så mange ting. Ingenting er hugd i sten. Noen er så utrolig firkanta i hva de mener, og de meningene kan også være utdaterte. Det er lov å endre mening, utvikle seg, og vokse. Man må ikke være den samme man alltid har vært.

Det er dette som gjør relasjoner så vanskelig og årsaken til at så mange vokser fra hverandre. Uten åpenhet for andre så vil man kjøre seg fast. Man vil irritere seg mer og mer ovenfor vedkommende. Forholdet vil bli forpestet på et eller annet tidspunkt.

Stahet, sterke meninger, besserwisser, må ha rett i alt, gir seg ikke, og tilgir ikke. Dette er egenskaper som ikke får deg langt i et forhold. Men derimot, å vite hva du vil, være i stand til å ta beslutninger, være kunnskapsrik, bevisst og åpen, er personlighetstrekk som jeg digger.

Så dere som tror jeg er sta, sterk, sur, tverr og står med pisken hjemme. Dere tar feil! Jeg er sta og sterk når jeg må, men sur og tverr orker jeg ikke bruke tid på. Da er jeg mest sannsynlig i feilt forhold.
Sterke personligheter får ofte mye pepper. Det virker truende på folk at kvinner klarer seg selv, mener noe, og tørr ytre sine meninger. Hvorfor er dette så skremmende? Må du føle deg liten selv om andre er sterk? Hva handler denne frykten om? Jeg vet det, men gjør du?

Alle mine ekser har alltid prøvd å gjøre meg liten. Noen har klart det også. Det er faktisk ikke så vanskelig, for jeg er følsom, sårbar og sliter til tider med min egen verdi, særlig når jeg blir trigget på gamle sår.
De taklet ikke meg, livet mitt, den jeg er og hva jeg står for. Egentlig forstår jeg ikke det, men nå forstår jeg meg lite på mennesker med personlighetsforstyrrelser. Jeg har fått mye erfaring med det nå. Nok til at jeg vet hva jeg har med å gjøre når jeg ser det. Det tar kortere og kortere tid før jeg innser at tingene de sier og gjør ikke er normalt. Hvordan de kan lage drama og sjalusi, for å gi meg skylden etterpå. Få meg til å føle meg liten, til å be om tilgivelse for noe  jeg ikke har gjort, men ting de med hensikt startet. De har alltid en skjult agenda.
Forhold er ikke noe jeg forbinder med noe godt, trygt og stabilt. For meg har det vært krevende å være i forhold. Skapt mye stress, utroskap, vonde følelser, sorg og fanskap. Men gud så takknemlig jeg er for alt jeg har lært. Jeg vet hvertfall hvordan jeg ikke ønsker å ha det, og jeg har brukt min erfaring til å hjelpe andre, blant annet ved å jobbe på Krisesenter. Det gir mening! Ved å bruke all vond erfaring i livet ved å hjelpe andre, vil det også gi mening i eget liv. Da kan man tre ut av offerrollen og heller tenke, jeg lærte noe, istedet for at det er synd i meg.

Det som er mottoet bak dette innlegget er at ting er ikke alltid som det ser ut som, og jeg er så lei av å bli satt i bås. At jeg må være streng som administror i en gruppe, eller må ta avgjørelser som businesskvinne, betyr ikke at dere kjenner meg privat eller vet hvordan jeg er som kjæreste. Livet har mange roller, og privat kjenner dere ikke meg.

Hvor gøy er det for deg å møte en kvinne som allerede har bestemt hvordan du er og satt deg i bås? Hvor er åpenheten til å gi folk blanke ark? Siden jeg er allemannseie nå så har jeg ikke blanke ark lengre.
Alle fortjener blanke ark, husk det!

Å jeg innser nå at sterke tøffe kvinner trenger enda sterkere og tøffere menn!

Jeg hatet faktisk jula!

Den perfekte fasade. Lurer på hvor mange som egentlig lever fullstendig lykkelig, både i forhold og med barna sine. Som ikke sier ting som det er, men pakker ting inn. Later som alt er bra! Smører søte familiebilder utover hele fjesboka, men har det ikke bra i det hele tatt! Det tror jeg er jævla mange for å si det rett ut! Det er derfor jeg sier ting som det er. Fordi man trenger at noen baner vei og snakker om de tingene som er vanskelig. At andre kan innse at denne idyllen man tror mange lever i, er bare en fantasiverden som ikke alltid har rot i virkeligeheten. En fasade!  En av tingene jeg brenner for er åpenhet om ensomhet. Det er derfor jeg har valgt den veien jeg har valgt, med å starte firmaet. Ideen kom fra min egen ensomhet. Behovet for sosialisering er stort. Folk vet ikke hvordan de skal møte nye mennesker, og det kan være vanskelig å komme seg ut av komfortsona, når man har levd lenge i sin egen ensomme komfortable boble.

Jeg ble singel etter et tøft forhold, som endte på tragisk vis på mange måter. Jeg ble syk og jeg mistet et ufødt barn. Jeg endte også opp med å fraskrive meg muligheten til å få barn etter det som skjedde. Traumene ble for store. Så å sitte å se på all juleidyllen på facebook, se alle glade barn, baking og julekalendere, sankta lucia, o jul med din glede, så kan jeg si rett ut at jeg bryr meg rævva om jula og alt som følger med. Jeg er fullstendig tradisjonsløs. Det er ingenting jeg bare MÅ i jula. Hverken spise eller se på tv. Om du spør hva jeg hadde spist til middag om jeg satt alene hjemme, hadde jeg sikkert sagt indrefilet. Jeg har hatt julestemning en gang de siste 30 årene og det var da jeg kjørte kanefart i Røros i fjor, det var magisk. Jula er tøff. Det er en tid som handler mye om venner, familie og samhold. Mye av det har jeg gått glipp av etter mange år med kyssesyka. Store folkemengder gjør meg utrolig sliten, og det er ikke så kult når storesøster sier jeg må gå å legge meg på julelunsj, da hun ser jeg er grønn i fjeset og holder på å besvime. Men godt forsøk da, 12 mennesker lager endel lyd og det er koselig, men når man er høysensitiv og har en dårlig dag er lyd fra 12 mennesker for mye over tid. Jeg skulle ofte ønske at jeg klarte mer. At jeg kunne være med på mer. Men presser jeg meg så blir jeg syk. Så jeg er blitt isolert fra samfunnet, familie og venner. Venner ber meg aldri med på noe lengre. Når du har sagt nei i 2-3 år så slutter folk og spørre deg om ting. Nå er det to år siden jeg ble mye friskere, og kan være med på ting. Ikke hver helg, men oftere. Likevel, vennene mine lever sine liv, med sine kjærester og barn. Sånn er det. Så for meg lever ensomheten fortsatt. Men jeg har lært meg å sette pris på den, og gjør det beste ut av den. Men det betyr ikke at jeg ikke føler meg alene. Det betyr heller ikke at jeg synes synd på meg selv som er alene.

Derfor graver jeg meg ned i jobb i julen, og det syns jeg er en stor befrielse. Å kunne ta med 50-100 andre på julefeiring, og skape minner og gleder for andre som er alene, betyr utrolig mye for meg. Det har gitt meg mening, i en ellers så meningsløs jul. Jeg er heller ikke troende. Jeg har meldt meg ut av statskirka og for meg handler ikke jul om annet enn fråtsing av ting man ikke bør spise/drikke, stress og julegavehysteri. Jeg skal feire jul resten av livet, så jeg har funnet fred med at jula kommer hvert år, og feirer den så godt jeg kan, på min måte! Drømmer litt om å være hjemme en julaften, sitte i pysj, spise godteri å se på tv. Siden jeg er tradisjonsløs, kan jeg sikkert gjøre det noen dager før jeg reiser til Lillehammer på julefeiring, men det blir ikke helt det samme! Men jeg er god på å late som. Lørdag eller tirsdag, same same!

I tillegg tenker jeg på alle de som er helt alene, uten familie. Som i utgangspunktet har liten familie, eller kanskje er skilt og ikke får se barna sine i julen. Savnet og sorgen etter de som har gått bort er ekstra stor i høytider. Jula er vanskelig for mange, men det er så viktig at man gjør det beste ut av den.  Jeg er heldig og har tross alt en stor familie i nærheten av meg. Som alltid er der om jeg vil komme til dem. Jeg har herlige tantebarn som hyler tante når de ser meg, kommer springende og gir meg kjempeklem. Jeg er virkelig priviligert, når livet har blitt som det har blitt, med en nakkeskade som tar mesteparten av mitt sosiale liv. Den følelsen av å ville så mye mer enn man får til, den sliter jeg med daglig. Tenker at jeg ikke akkurat er en kupp for en mann som kanskje elsker slalom, båtturer, ekstrem sport, henge på byen i helger, feste osv. Jeg henger ikke med og har lite å bidra med. Jeg takler ikke et høyt tempo, jeg trenger ro rundt meg. Så egentlig er jeg ganske kjedelig. Bortsett fra på sommertid, da blomstrer formen litt opp, fordi jeg kan være i Bulgaria i varmen. Varmere vær generelt gjør kroppen og energien bedre. Da nyter jeg late dager på stranda med et glass vin. Jeg bare elsker sommerhalvåret.

Jeg merker at mange rundt meg har det litt tungt akkurat nå, og det er derfor jeg føler for å skrive dette. Det er okei å innrømme at man er alene i jula, det burde ikke være tabu lengre. Heller ikke å innrømme at man føler seg alene i blant. Mange gjør det selv med mange bekjente rundt seg. Når alt kommer til alt så har man kun seg selv, og da kan man like gjerne elske seg selv og sitt eget selskap.

Det er viktig at man skjønner at man alltid har et valg. Man MÅ ikke sitte alene i jula. Jeg vet at mange mennesker har et utrolig stort hjerterom når det gjelder jul, og at de gjerne åpner hjemmene sine for de som er alene. I tillegg finnes det mange forskjellige veldedige julefeiringer rundt omkring for de som har dårlig økonomi. Jeg har julefeiring til Lillehammer for de som har råd til et par dager på hotell. Det er faktisk ikke en så aller verst måte å feire jul på. Våkne opp på hotell, kommet til dekket bord, kjøre kanefart, musikk og dans. Møte mange andre herlige folk, likesinnende. Det har blitt en slags tradisjon for meg, og noe jeg gleder meg til. Jeg har gitt jula mi mening. Ikke at det ikke er mening for meg å feire med familien, men det tar vi 1 juledag, alle sammen, istedet for julaften. Så jeg får i pose og sekk. Får glede andre og feire selv.
Så er det mulig å bli venn med jula? Eller kanskje bare la den passere stille forbi uten å legge så mye i det? Uten å gå i kjelleren hver gang? Alt handler om måten vi tenker på, og vi kan faktisk bestemme oss for at jula ikke skal ta for stor plass. Jeg har opplevd både brann og det å miste et barn i løpet av romjula, likevel kan jeg ikke dra det med meg 20 år fremover i tid.

I allefall så er du ikke alene om å ikke like jula <3 Det er mange som føler med deg og har det akkurat sånn du. Å det er lov å si det! Du behøver ikke late som at jula er enkel for deg. Men vi kan gjøre det beste ut av den!

Ønsker du utvide ditt nettverk så er vi der for deg: www.singelturer.com
En inkluderende reisegruppe for alle, uansett alder og legning. Det handler om å være sammen, og ha det koselig! Så er sosialisering behovet ditt så vil du trives. Ønsker du finne noen så er det faktisk en sjans for det også, mange finner hverandre på våre turer, selv om det ikke er i fokus, så er det ikke unormalt at det oppstår søt musikk når folk treffes og er sammen over tid.

Ha en fredelig jul, håper den blir fin for deg <3

 

Ut av ensomheten med singelturer

Å føle seg alene eller ensom er ikke lenger tabubelagt, og fler og fler innrømmer at de føler seg alene. Man kan plutselig bli alene av ulike årsaker og dermed miste et nettverk man alltid har vært vant til å ha, kanskje venner velger side i forbindelse med et samlivsbrudd. Kanskje man isolerer seg i et dårlig forhold, eller kanskje alle venner har små barn, er blakke eller har partner. Det kan være mange grunner til at man ikke har noen å dra på byen med, konserter, eller reise på ferie med.

I 2009 var det i forbindelse med mitt eget samlivsbrudd at jeg startet opp Singelturer. Vennene mine hadde små barn, jeg barnløs og alene. Jeg kjente på et enormt stort tomrom i helgene, og ikke minst når ferietid kom, og jeg ikke hadde noen å dra på tur med.

Singelturer er en reiseklubb for de som ønsker reisevenner. Så nå trenger du ikke være alene lengre, hverken på julaften, nyttårsaften, påsken eller sommerferien. Det er ikke kleint sjekkeopplegg på våre turer. De fleste som drar er fullstendig fornøyd med å være singel, nyter livet og elsker å reise på tur. De bryr seg ikke om alder på folk, sivilstatus eller om det er flest damer på tur. For det er det, enn så lenge. Mange menn har kommet på banen og oppdaget for et utrolig morsomt konsept Singelturer er. Så det øker med faste kunder  når det kommer til menn også. Det skal også nevnes at mange finner den store kjærligheten på tur, og jeg har koblet mange hundre mennesker i løpet av årene.

I løpet av årene fyllt med mye jobb, lite lønn, stor risiko og ikke minst netthets- og nettroll har jeg møtt mye motgang, og i perioder har man lyst å gi opp! Det som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av årene er alle som sier de har fått et nytt liv pga Singelturer. De som har fått nye venner og har begynt å se meningen med livet igjen. Som gleder seg til turer og til å se sine nye reisevenner igjen. Jeg har en kompis, han er blitt en god venn nå, som var langt ned da han meldte seg på påsketur for 5 år siden. Han hadde mistet mange mennesker rundt seg og han var på tur å avslutte sitt liv. Han takker meg ofte for at han er i livet. Det høres veldig dramatisk ut, og det var det, men han kom seg ovenpå igjen, og fikk sosialisert seg igjen etter å ha stengt seg fullstendig inne over lengre tid, og havnet lengre og lengre ned i kjelleren. Selv om han kanskje er yngst på de de fleste turer så bryr han seg ikke om det, han storkoser seg.

Så hver gang jeg har motgang eller er sliten av en krevende jobb, så tenker jeg på alle dere som takker meg for å ha fått et sosialt liv og livsgleden tilbake. Jeg er selv mye alene etter å ha blitt isolert etter mange år med kyssesyka og ME. Jeg gleder meg til enhver tur og ethvert arrangement. De ukene jeg sitter hjemme og venter på neste tur er så verdt det. Jeg elsker jobben min og jeg elsker alt det morsomme vi finner på på turene. Jeg er blitt glad i dere som en liten ekstra familie, og dere er mine venner og bekjente.

Til helga og helga etter så er det julebord som står for tur, og heeei så jeg gleder meg, og jeg tror ikke jeg er alene om det.

Takk til dere som holder Singelturer i livet, og velkommen til deg som ikke har oppdaget Singelturer enda. Du går glipp av noe med å sitte i komfortsona di og ikke joine oss.
Her er det bare å komme ned fra gjerdet. Alle er velkommen uansett alder, og alle blir inkludert. Det er mellom 50-150 mennesker på våre arrangementer, så om du tror du er for gammel, så er det mange i din aldersgruppe. De fleste på turene våre er over 40 år, og dessuten sier dere jo at alder bare er et tall 😉 Som singelturvenner så er det hvertfall det!

Gleder meg til å se dere! 🙂
Her finner du alle våre arrangementer: www.singelturer.com

Tørr du endre livet ditt?

Tørr du å kjenne på følelser? Å bevisst gå inn i mørke rom som du aller helst ikke besøker frivillig? Der hvor smerten brer seg i hele kroppen. Angsten og frykten kommer frem. Tårene presser på. Du dytter bort disse tankene daglig. For å overleve kanskje? Det er helt nødvendig. Vi mennesker kan ikke gå hver dag å tenke på alt vi har opplevd som har vært vondt, eller alt vi er redd for i fremtiden. Da vil vi få angst og et begrenset liv.

Men det finnes muligheter for begge deler. For å kunne gå tilbake til de mørke rommene, og hente frem ting du har begravd. Hva er vitsen med det tenker du kanskje? Da får jeg det bare vondt. Jo, men da vil jeg spørre: Har du det ikke vondt allerede? Sliter du ikke med dette selv om du fortrenger det? Lever du ikke livet ditt i en begrenset utgave av deg selv? Holder du mennesker på avstand for å slippe å vise hvem du er? Lever du i kjærlighet, eller stenger du deg inne i gamle mønster og vaner, hvor du slipper være sårbar, der det er trygt? Da lever du et begrenset liv. Veldig mange lever sånn i dag, og det er det mange årsaker til. Det blir mer og mer vanlig å leve alene. Da får man det akkurat som man vil, og man orker ikke mer svik, bedrag, smerte, vonde følelser, avvisninger og drama. Jeg forstår denne følelsen godt, for jeg har levd alene 22 av de 25 siste årene. Jeg har vært i forhold i ca 3-4 år av livet mitt, resten alene. Da jeg var 18 og jomfru opplevde jeg en voldtekt som gjorde at jeg la på meg 30 kg på veldig kort tid. Dette ble min beskyttelse. Jeg skulle ikke være attraktiv for menn lengre, og det var vel også en god del trøstespising inni bildet. Dette gjorde at jeg ikke klarte å knytte meg til noen. Så jeg var alene i ca 15 år pga denne opplevelsen, hvor jeg hadde så dårlig selvbilde at jeg ikke klarte treffe noen. Jeg var deprimert og syns jævli synd på meg selv!
Så fikk jeg en wakeup call som snudde livet mitt.

Jeg holdt på å brenne inne og måtte hoppe nesten 9 meter fra en blokk for å overleve. Jeg var sikker på at jeg kom til å dø, før jeg traff bakken, men jeg reiste meg rett opp, sprang til naboen og fikk reddet alle som bodde i blokka. Det jeg fikk «beskjed» om denne natta var: Skal du kaste bort hele livet ditt fordi du ble dopet ned og voldtatt? Skal du la en episode som det gjøre at du slutter leve? I løpet av 10 sekunder kan livet bli tatt fra deg. Og meg. Som jeg fikk en kraftig påminnelse om denne natta. Denne opplevelsen snudde alt. For det første måtte jeg kjempe med søvn og dødsangst i et helt år etterpå. Så måtte jeg kjempe i rettsak i 6 år, da entreprenøren slo seg konk. Jeg endte opp på avklaringspenger og satt med husleie på to steder mens byggeprosessen tok lenger tid enn forsikringspengene varte. Jeg satt i en bøtte med betong opp til halsen. Kunne ikke røre meg. Kunne ikke selge bygget, og holdt på å gå konk i mellomtiden. Vi var 5 familier i denne situasjonen.
Dette lærte meg mye om å aldri gi opp! Selv om ting ser håpløst ut så er det alltid håp, selv når man ikke ser det. Jeg lærte å akseptere de tingene som er urettferdig og ikke får gjort noe med. Og jeg lærte å bygge meg opp fra scratch, når alt man eier og har er trusa man har på seg.

Jeg har bygd opp livet mitt flere ganger. Etter langvarig stress og traumer fikk jeg kyssesyka, virus på balsenerva, ME, fibromyalig, stoffskifteproblemer, rygg og nakkeproblemer etter fallet. Jeg lå i senga i 2 år i strekk. Var så svimmel at jeg måtte krype på do. Jeg holdt på å besvime flere ganger om dagen. Jeg var livredd, og det er ikke mye hjelp å få hos leger med slike diffuse symptomer som ME.
Så når jeg klarte karre meg på bena, satte jeg i gang en omfattende prosess. Atter en gang måtte jeg snu livet mitt på hau for å finne løsninger. Hva kunne jeg selv gjøre for å restarte en kropp som har fullstendig kræsjet? Jeg la om kostholdet fullstendig. Hele livsstilen. Gikk til all behandling som finnes for å roe ned en kropp som er i fullstendig flight or fight modus. Stressrelaterte sykdommer med binyresvikt er vanligere enn man tror og man jakter på løsningen. Dessverre er man ofte overlatt til seg selv.

I allefall. Jeg gikk ned 30 kg i prosessen. Jeg ble stadig bedre og bedre. Klarte mer og mer. Årene i isolasjon hjemme var snart en saga blott og jeg økte aktiviteten på firma samtidig som jeg klarte mer. Endelig fikk jeg et mer sosialt liv. Det var så etterlengtet. Så det jeg prøver å si er at man må aldri gi opp. Man må aldri slutte å tro at man kan bli bedre. Da har man tapt. Men hadde noen kommet å sagt til meg mens jeg lå syk i senga de to årene: Nå må du ta deg sammen og komme deg ut av senga, så skjønner jeg hvor provoserende det høres ut. Man må ha vært der for å klare å forstå hvordan denne sykdommen fungerer. Noen får energi av og gå tur, og noen blir rett og slett syk. Har man tomt batteri, så er det tomt. Da skal man ikke presse seg til aktivitet. Veldig ofte brenner ME etter kyssesyka ut, men det kan dessverre ta mange år.

Veldig mange forstår ikke at jeg legger om kostholdet, og prøver ut forskjellige ting. De sier: Vi må jo kose oss. Jeg tror ikke mange forstår hvordan det er å være så syk at om du putter noe feil i kroppen så får man svi i dagesvis i ettertid. Man koser seg ikke når man må betale en stor pris for det etterpå. Før om jeg drakk alkohol brukte jeg en uke å komme meg. Andre bruker et par dager ofte. Det er ikke det samme å være syk som frisk. Så joda, man må kose seg, men med måte og etter den helsa man har. Jeg er der jeg er nettopp fordi jeg har levd som jeg har gjort, og jeg er nødt til det for å ha energi og føle meg frisk. Det er dessverre mange som ikke tar grep over helsa si før de blir syke eller det kan være for sent. Det ønsker jeg ikke for mitt liv. Jeg ønsker et godt og langt liv. Med frisk kropp og sinn, og mye energi til å gjøre de tingene jeg drømmer om.

ALLE mennesker har vonde ting de går gjennom. Men vi reagerer forskjellig på det. Noen blir stille og tilbaketrukket, mens andre utagerer og lar det gå ut over andre. Noen velger å gjøre noe med fortiden og de hindringene som har kommet i veien, og det kan være lurt. Mange går rundt med masse smerter i kroppen og ikke minst dårlig/ustabilt humør/psyke. Det gjør at små ting fort kan gjøre at man tar en tur nedi kjelleren så fort man får utfordringer, eller lettere får tunge tanker. Det er hjelp å få til dette, men det krever at man har et ønske om selvutvikling.

Mange ganger lurer jeg på hvorfor ikke mennesker tar seg selv i nakken og gjør noe med livene sine? Nå skal jeg ikke si at jeg er perfekt, men jeg jobber med meg selv omtrent hele tiden. Jeg pusher grenser, jeg gjør ting jeg ikke tørr, tar hele tiden risiko og sjanser, følger drømmene mine, fått hjelp til å bearbeide mine traumer/arr på sjela. Når jeg oppdager at det ikke er noe jeg tørr, så gjør jeg mer av det. Å gå ut av komfortsona gir en mestringsfølelse. Å sette seg mål og nå de er moro! Å ha noe å jobbe mot, være engasjert, drømme, nå drømmer. Klarte jeg det, så kan du også klare det. Jeg hadde ikke gode forutsetninger. Jeg har vært kjempesyk og griseblakk, likevel finnes det muligheter. Livet kan endre seg så mye på bare 2 år.

Mange tror ting har kommet lett for meg og at jeg lever et liv i sus og dus på hoteller og i syden. Jeg har jobbet steinhardt hele livet. Jeg har opplevd mer dritt enn de fleste kan drømme om. Motbakkene har vært bratte! Men jeg har aldri gitt opp! Jeg har alltid hatt troa på at dette skal jeg klare, og jobbet målretta og hardt mot målet. Du kan være fornøyd med hvordan du har det nå, eller du kan velge å endre livet og hverdagen din!
En start er å få en sunnere livsstil, og mer positiv tankegang! Da er man godt på vei!

Vil du endre livet ditt, må du endre måten du tenker på!
Jeg og livsstilscoach Beate Pedersen holder helgekurs på nyåret.
Jeg garanterer at du blir inspirert!

Vi kommer også til å ha et eget arrangement for single, hvor man vil få tilpasset et foredrag for å lykkes med å tiltrekke seg en partner. Dette handler ikke om at ingen ikke vil ha deg. Det handler faktisk om deg selv! Igjen, vil man endre livet sitt, må man gjøre noe annerledes enn du gjør i dag!

Her får du tilbud om forskjellige tema:
Kostholdveiledning.
Selvutvikling.
Ut av offerrollen.
Grensesetting.
Stå stødig i din egen styrke.
En aktiv hverdag.

Er du en foredragsholder som har noe å tilby gruppen, og ønsker være med, ta kontakt.

Det blir også kos på kveldstid med god mat og drikke.

Ønsker dere en god søndag, og håper dere fant historien min inspirerende og ikke bare irriterende.

God klem!

Forhold er risikosport!

Jo eldre man blir jo mer bagasje drasser man på, jo flere skuffelser tar man med seg i livet. For hver gang man mislykkes i et forhold så mister man litt av gnisten, håpet og troen på at man kan være lykkelig i et parforhold. Det er risikosport å involvere seg. Man åpner hjertet sitt og man har ingen garantier for hvordan den andre vil behandle det. Om man bare er for lek og moro, eller for trøst etter et annet forhold. Hvordan kan man forsikre seg om hva man er? Hva «bruker» den andre deg til/for? Vel, det kan man ikke. Det finner man ut etterhvert. Livet er en rollercoaster. Man vil av, men det nytter ikke å hoppe av i fart. Læringer gjør oss sterkere, selv om det ikke føles sånn der og da!

Forhold betyr ofte svik, utroskap, kjærlighetssorg, skuffelser og misforståelser. Men dette er ikke kjærlighet. Kjærlighet opptrer ikke i den form. Så sitter du i en slik relasjon så er det ikke kjærlighet du har fått servert, men en lærepenge.

Hvordan kan man riste av seg disse lærepengene og ikke stenge av for alle som kommer din vei? Jeg tror man mister mange sjanser ved å være stengt, å sette opp en mur som omtrent er umulig å bryte ned. Jeg kjenner veldig godt til det med å ha en mur. Man ønsker beskytte seg, og man gjør seg så utrolig sårbar om man fjerner denne muren og lar noen komme innenfor.

Når man går inn i en relasjon har man absolutt ingen garantier. Man vet ikke om vedkommende føler det samme, og ikke minst hvor lenge man kommer til å føle det man gjør. Små ting kan velte et stort lass, og det du trodde var et stabilt og godt forhold er en saga blott, og man sitter igjen som et spørsmålstegn. Ofte kommer den snikende følelsen at man aldri er bra nok. Man lurer også på hvorfor man må gå i gamle spor hele tiden og oppleve de samme læringene gang på gang. Kanskje lærer man noe mer etterhvert, noe som vil gjøre at man går ut av gamle spor?
Kan det være at når man blir oppmerksom på sine gamle mønster så vil man også forlate dem? At man lærer å verdsette seg selv underveis? At man tilslutt vil tiltrekke seg akkurat det som er riktig for deg? At det er viktig å tro på det, at noe bedre vil komme, og ikke grave seg ned i elendigheten. Kjærlighetssorg er vondt, men man kommer over det. Heldigvis!

Vet ikke helt hva jeg vil med dette enn at man bør aldri gi opp å tenke positivt, eller miste troen på at det er noen der ute for deg. At en vakker dag så treffer du noen som ser verdien i deg og ikke vil miste deg. Hvis vi mister troen på kjærligheten så har vi mistet alt vi lever for.

Å husk å ikke forveksle kjærlighet med noe annet. Love is pure!

Så ut å flørt folkens, ta sjanser! Det er sommer <3

Ghosting (Ignorering)

I dag skal vi snakke om fenomentet «ghosting». Så mange som 50% har opplevd og blitt ghostet og 50% har ghostet andre. Å ghoste noen er det samme som å ignorere!

La oss si at du har møtt en som du har datet noen ganger, og plutselig ut fra det blå, uten noe forvarsel så ignoerer han (hun) deg fullstendig. Du får ingen forklaring. Du kan se de sitter pålogget, de leser mailene dine, men lar være å svare. Du sitter igjen som et spørsmålstegn, og vedkommende har tatt fra deg muligheten til å få svar på ting du lurer på! Du føler deg uviktig og betydningsløs, til og med dum og masete.

Måten dette kan gå ut over ens egen selvfølelse er ofte ikke vedkommende klar over, og i verste fall bryr de seg ikke. Du sitter og lurer på hva du gjorde galt, eller hvorfor du ble dumpet uten et ord. Du føler deg respektløst behandlet, og det er jo ikke uten grunn! Det er respektløst å ignorere noens forsøk på å nå ut til deg uten å svare. Et ærlig svar er ikke så vanskelig, men for mange så blir det for ubehagelig for dem å være ærlig. De takler dårlig de følelsene det følger med. Mest sannsynlig har de som holder på sånn blitt ghostet selv, og fortsetter denne respektløse væremåten mot andre. Enda verre er det når de kutter all kontakt for så å dra deg tilbake ved å spille på de rette knappene, sende en sms, eller kommer innom på besøk. Noen får sexen de trenger og drar, du hører ingenting etter dette, og igjen kjenner du på følelsen av å være dum, ha dårlig karater, være svak, og godtroende. Ofte bygger man opp et forsvar mot alle mennesker som nærmer seg i ettertid, for å skåne seg selv mot å bli utsatt for dette igjen, eller man kan ende opp med å ghoste selv.

De følelsesmessige arrene som lages kan være ødeleggende for de som allerede sliter med dårlig selvfølelse, og forsterke denne.
Det føles kanskje som en lettvindt måte å slippe unna på, men man brenner bruer på den måten og man bør ikke ha uoppgjorte saker med folk, og det er det minste man kan gjøre for den som sitter igjen som et spørsmålstegn, er å slippe dem av kroken. Slutt og hold folk på gress. Enten så er du der, ellers så er du ikke der! Å si det som det er! Dette ødelegger fullstendig troa på menneskeheten, nettdating og ikke minst kjærligheten. Folk er så skeptisk at de ikke stoler på noen. Har du tenkt på at det kan være deres egen oppførsel som gjør at folk ikke har tillit til dere? Dere klager over sjalue kjærester, men skaper dem selv? Hvilken følelse gir du din partner og de rundt deg?
Tråkker du på noens egenverd? Sliter du med din egen? Skaper du drama rundt deg, og skylder på andre? Lever du i ditt eget kaos hvor alt er selvskapt?

Ghosting er en av de mest ondsinnede form for tortur du kan utsette noen for i datingsammenheng. Enda verre er det når det gjøres mot noen du kjenner, har datet for en stund, eller vært sammen med. Man må ikke være en drittsekk. Manipulerende mennesker har et stort arsenal av fremgangsmåter for å manipulere. Behovet for å føle seg over deg har ført til at de har utviklet flere finurlige metoder for å få deg ut av balanse. De angriper deg med sine manipulerende raketter for å trenge gjennom det psykologiske skjoldet ditt. Angrepene består av både offensive og defensive metoder. Manipulative personer bruker distrahering for å manipulere deg. Brukes ofte når deres spill er i ferd med å se dagens lys eller når de føler de er i ferd med å bli avslørt. De kan plutselig endre samtalemnet til noe annet, eller rette fokus på noe ved deg. Som feks be deg slappe av. At du overdriver. Eller gi deg komplimenter. Vips, så er du dratt inn i garnet igjen! Å nekte å høre på hva du har å si er en annen måte å manipulere på, og fortsette å ha et hekt på personen/situasjonen. Å gi vage svar er også en måte å unngå å måtte stå til ansvar for det som ble sagt eller spurt om. Manipulatorer inntar lett offerrollen. Ved å fremstille seg selv som et offer er det de andre som er slemme. Målet er å skaffe seg sympati og medlidenhet, for på den måten å få tillit eller skape skyldfølelse. Både kroppsspråk, stemmeleie og ord brukes variert som virkemidler.

Ghosting eller silent treatment (ignorering) er også en grusom hersketeknikk, brukt av mennesker som liker å ha kontroll over andre. Dette kan være at de nyter smerten andre har pga dem, eller at dem bare trenger bekreftelse. Når de har fått den fortsetter de ghostingen. Da bør du spørre deg om du virkelig ønsker å ha sånne mennesker i ditt liv. Narssisister bruker ofte hersketeknikker på sine utvalgte offer. De kan også bruke offerrollen til å gi deg et hekt slik at du tror de trenger din hjelp. Dette er veldig lett anvendt hersketeknikk for de som lider av hjelpegen eller har opplevd lignende hendelser. Vær obs når det er snakk om å dra mennesker inn i livet ditt som trenger hjelp eller reddes. Som regel blir du selv dratt ned samtidig, gjerne uten at du merker det selv. Så pakk vekk empatien din om du er på jakt etter en partner. Ikke vis dine svake sider, noe som de elsker å spille på og er letteste inngangsbillett. Plutselig er de den reddende engel og prisen du har ventet på, og du knyttes til en person basert på et felles bånd som handler om hersketeknikk og ikke kjærlighet. I kampens hete er det ikke sikkert at du ser forskjellen.

Det som er viktig er at du forstår at dette spillet som vedkommende driver med har ingenting med din egenverdi å gjøre, men ens egne issues. Det viser at de er ikke i stand til å takle ubehaget de har med å stå i egne følelser. Ikke alltid handler ghosting om hersketeknikk, noen ganger blir vedkommende så skremt av egne følelser at de velger den feige utvei. Sørge for at de ikke blir såret igjen, nettopp fordi de oppdaget du var en slik person, en person de faktisk kunne elsket. Så ikke ta alle under en kam, gi noen tvilen tilgode. Det som er viktig å huske her: Det har INGENTING med deg å gjøre, hvem du er, eller hva du er. Vedkommende er en feiging, og det beste du kan gjøre er å legge dette stille bak deg, og gå videre med livet ditt. Forhåpentligvis har du lært at folk som holder på med ghosting  ikke er verdt din tid? Øv deg på å akseptere at du kanskje ikke vil få svar. La det være greit. Blokker gjerne vedkommende for å slippe å «se/høre» fra han/hun.

Husk også at din oppførsel  kan være årsaken til ghosting. Om vi flyr i flint eller skjeller ut folk som er ærlige så vil de kvie seg til å fortsette med det, og heller velge letteste utvei, ghosting. Så ønsker du at folk skal være ærlig mot deg, så må du også tåle det!

Be the better person, retain your dignity, and let him go peacefully <3

Don’t allow someone else’s bad behavior to rob you of a better future by losing your vulnerability and shutting yourself off from another relationship. Keep your energy focused on doing what makes you happy.

kjaerlig

Å eie sine egne problemer, gir makt til å løse dem!

Jeg har i mange år lurt på hvorfor mitt liv skulle bli så vanskelig. Hvorfor har jeg fått ALT og er så uheldig? Opplevd krise etter krise, traumer, brann, overgrep. Hvorfor? Det så ut som andre bare seila gjennom livet, og fikk alt servert på sølvfat.
Så lenge man sitter i offerrollen og skylder på alt og alle rundt deg, så gir du bort makta over eget liv. Det betyr ikke at ting er din skyld, eller at ikke ting er både urettferdig og brutalt, men det betyr at du da har gitt ansvaret til andre og slipper deale med det selv.

Det er 2 år siden jeg bestemte meg for å gå ut av offerrollen, og eie mine utfordringer. Jeg var redd for å slippe taket i Nav, for jeg var redd for å ikke lykkes. Redd for å bli dårligere. Redd for ALT! Sikkerhetsnettet jeg hadde hengt fast i så lenge, skulle jeg slippe taket i.

Mange har nok kjent på denne frykten, og når det gjelder både økonomi og usikkerhet så gir det uttrygghet, og angst. Men jeg var vel egentlig kommet så langt ned som jeg kunne komme. Jeg hadde mistet stønaden fra Nav i 2012. Jeg satt med to boliger, lang historie. Jeg hadde kredittkortgjeld over hode etter å ha finansiert livet/bolig/mat uten en krone fra Nav på 2 år, hadde 3 advokater som jobbet med mine saker, og jeg hadde ME, fibromyalgi, kyssesyka, virus på balansenerva, lavt stoffskifte, binyresvikt, matintoleranse og PTSD. I tillegg hadde jeg en regnskapsfører som lurte meg og sørga for bøter på 90 000,- Dette var samtidig som jeg var under etterforskning for trygdesvindel (saken henlagt, alt ok, men folk sladret på meg, at jeg drev firma, men det visste Nav, og jeg hadde fått deres godkjenning)
På dette tidspunktet hadde jeg ikke penger til å gå på apoteket å kjøpe Ibux engang. Det var virkelig tøft å vite at det eneste som kunne få meg på bena igjen, var om jeg fikk behandling, og det hadde jeg ikke penger til.

Da jeg stod på nippet til å miste alt, trådde familien min til, tok lån for å hjelpe meg over kneika. Dette gjorde at jeg fikk pusten tilbake, kredittkorta bort, og fikk hode over vannet igjen. Det gjorde at jeg så lyset i tunellen! Da bestemte jeg meg at jeg hadde en mulighet til å snu ting, og det var nå! Mistet jeg leilighet og firma, så mistet jeg alt. Alt jeg hadde kjempet for alle årene jeg hadde ligget i senga med ME og kyssesyka. På flere hytteturer stod jeg og holdt jeg fast i benken mens jeg laget mat. Jeg husker jeg måtte legge meg ned på gulvet i en blomsterbutikk i Trysil en gang.

Jeg søkte jobber og fikk napp. Det var en helt ny verden å få lønning igjen, halv skatt, penger igjen på skatten og feriepenger. Nav kan bare ta seg en bolle i forhold. Penga strømmet inn, og etter 3 år med 0 i inntekt, kunne jeg endelig gå til banken og si: Ser her, hva jeg har klart! Nå trenger jeg lån for å refinansiere og gi mamma igjen pengene hun har lånt meg. Så jeg fikk lån, og alt ordnet seg. Nå fra 1 september er jeg tilbudt fast jobb på krisesenteret, og i tillegg eier jeg en bedrift med millionomsetning.
Jeg gikk fra raka fant og omtrent konkurs, til millionomsetning og vanlig årslønn på under 2 år. Det har vært tøft, og jeg har hatt endel runder med sykdom. Jeg har dårlig immunforsvar og har hensyn jeg må ta med tanke på kosthold, alkohol, søvn og trim. I perioder jobber jeg for mye og går på en smell, da blir jeg syk. Jeg jobber hele tiden med å finne den perfekte balansen, og nå har jeg også gått ned i stilling, for å jobbe litt mindre. Å ikke minst satt av 3 uker til ferie, bare til meg!

Det jeg prøver å si med dette innlegget er at jeg trodde ikke jeg skulle klare det. Jeg satt så nedgravd i skit at jeg ikke så hvordan jeg skulle klare å kravle meg opp derfra. Men, jeg klarte det. Fordi jeg aldri ga opp! Fordi mottoet mitt er at det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Fordi jeg har opplevd så mye drit at ikke dette heller skulle få ta knekken på meg. Å gudene skal vite at det har mange av dere også hjulpet til med, å prøve på! Mange av dere burde faktisk skjemmes! Snakke så mye dritt om folk dere ikke vet noe om, annet enn sjalusien dere føler.
Det har vært tøft å takle. Først å gå ned 30 kg, og så sjalusien fordi firmaet går bra. Plutselig skulle jeg bli vant til oppmerksomheten jeg fikk etter mitt vekttap. Plutselig over natta omtrent, var jeg sååå søt, og fikk mye oppmerksomhet. Nå ville mannfolka ha meg. Nå var jeg endelig bra nok! Å netthetsen florerte, sammen med ryktene og løgnene om meg og mitt firma.

Jeg måtte bruke tid på å bli kjent med meg selv igjen. Finne meg selv. Det har jeg klart, og heldigvis trenger jeg ikke andre sin aksept eller bekreftelse lengre. Jeg føler meg ikke spesiell fordi en fin fyr med bra kropp har lyst på meg. Det er naturens gang, og de fleste tar det de får, uavhengig av hvordan folk ser ut. Jeg fikk meg før da jeg var rund også. Nå har jeg valgt å leve et år i sølibat, for å heale meg selv. Plutselig over natta klarte jeg ikke mer, meningsløs sex, uten følelser. Følte at jeg mistet en del av sjela mi hver gang.

Jeg måtte bygge opp min selvrespekt og selv verdi fra scratch. Jeg trodde ikke jeg var verdt noe. Her kan jeg skylde på andre og si at det er fordi folk, ekser, osv har behandlet meg så dårlig. Eller fordi jeg var utsatt for ulykker og overgrep og ble syk! Men da styrer bitterheten og ansvarsfraskrivelsen. Klart det er vanskelig å ikke tro på det folk sier, og klare å føle deg bra nok, selv om noen ikke oppfører seg som du er det.
Å tro at du er verdt noe når du ligger syk i ei seng, uten jobb og uten penger er en stor utfordring. Men mye handler om aksept. Aksept om at man har en skade, og at man er bra nok for det! At man kan likevel bruke det potensiale man har. De som leste blogginnlegget mitt om det å velge å ikke få barn, skjønner kanskje enda bedre nå hvorfor. Jeg har hatt nok å henge fingrene i siste årene. Med å redde både helsa, firmaet og økonomien.

Men det er din oppgave å passe på deg selv. Ingen andre gjør det! Det er din oppgave å elske deg selv. Du må akseptere deg selv, og det livet du har fått. Du må tro på at du er like god som alle andre, og like mye verdt! Du må sette grensene når noen prøver å få deg til å tro noe annet! Du velger hvem du vil ha rundt deg, hvem som skal være i livet ditt, og ikke minst hvem som skal være din partner. Når du rydder opp i livet ditt, og da mener jeg din psyke, går ut av offerrollen og tar ansvar for din fremtid og ditt liv så skjer mirakler!

Når du gjør det, vil du tiltrekke deg mennesker som er gode for deg, noe som igjen vil gjøre at du føler deg elsket og verdsatt!  Jeg har ryddet skremmende mye. Det er tøft å kvitte seg med noen du tror er sjelevenner. Men sjelevenner snakker ikke drit om deg, tråkker på deg, ignorerer deg, er sjalu på deg, eller stjeler idene dine. Sjelevenner er der for deg! Uansett hva!

Jeg nekter å føle meg liten mer! Jeg nekter å la meg tråkke på, lures, brukes, utnyttes, knekkes!
Det er ikke mer å hente her! Jeg er ikke stakkars lille syke Lisbeth lengre. Men ikke glem at jeg er et menneske jeg også, og har mine ting selv om bildene dere har laget i hode deres ikke stemmer overens med det dere ser på facebook. Derfor denne ærlige bloggen! For å vise, at alle mennesker har ting de går gjennom, tøffe ting, som ikke dere ser. Slutt å sitt på nettet og sleng dritt om folk du ikke har gått i sine sko! Det sier bare mer om deg som menneske. Du også kan få hjelp, ta tak i deg selv, skape deg en bedre fremtid! Alle har sine utfordringer, du kan velge hvor mye de skal få ødelegge for ditt liv. Bare tenk på folk uten armer og ben som har et mer rikt liv enn rikeste mannen på beste vestkant. Penger, utseende, suksess, perfekt trent kropp er ikke veien til lykke! Lykke er noe du føler inni deg når du følger drømmene dine, finner indre ro, og ikke minst verdsetter og liker deg selv og de du har rundt deg!

Spørsmålet er bare om du velger å være eller forbli et offer, eller om du har tenkt å reise deg å bli enda sterkere! Jeg valgte det siste!

Beklager vel langt blogginnlegg, men jeg kan starte å skrive uten å ha noe å skrive om, så bare skribler fingrene over tastaturet, nesten av seg selv og nesten uten at jeg vet hva jeg har skrevet før jeg leser det en gang til!

God helg og en varm klem fra Bulgaria.
Takk for du leser bloggen min!

liv21

Lengselen etter å bli mor er ikke noe som bare forsvinner.

Det er noe du lærer å leve med! Verste tiden er faktisk når du er på ferie, og ferieidyllen er på topp! Barna smiler fra øre til øre så lenge de får lov å bade. Du ser deres beste og gladeste sider, og du ser familier som koser seg, sammen! Det får en til å kjenne litt på savnet, etter familien jeg ikke skulle få. Men, jeg har lært meg å leve med det! Hvilket valg har man i en alder av snart 42, dårlig helse og er alene?

Jeg skulle hatt en 7 åring nå, men jeg mistet det. Så savnet etter et barn vil alltid være der.
Om jeg føler at jeg vil gi mer til samfunnet får jeg i såfall bli fostermor, er så mange barn som trenger det. Dessuten er jeg litt glad for at jeg ikke forlater egne barn i denne verden, for må innrømme at det til tider er et grusomt og brutalt sted å være.
Å sitte på sidelinjen som mor å kjenne et barns smerte på alle tingene som de må gjennom må være vondt. Samtidig er jeg så heldig og har fått tatt del i 4 tantebarn som har gitt en enorm stor glede i livet mitt, og dekker mine behov for unger rundt meg. Så kan jeg gå hjem når jeg er sliten 🙂

Men husk at alle velger ikke å forbli barnløse. Ikke alle er rare som ikke har barn og følger A4 livet. Det er mange grunner til det og for alt jeg vet så kan jeg ikke få barn, at det var en grunn til jeg mistet det. Så når dere går rundt og spør folk i hytt å pine: «er det ikke påtide å få barn snart, egga går  ut på dato», så kan det være sårende og vondt å få en stadig påminnelse på noe som andre tar som en selvfølge. En selvfølge om en god helse, mange barn, i stand til å være i et forhold. Frisk og rask. Bare luksusproblemer å ta seg av. Slik er ikke hverdagen for alle.

Vel, istedet for å synes synd på meg selv så har jeg fylt livet mitt med ting som gir meg masse! Jeg har begrenset helse pga wiplash og et fall på 8,5 meter fra en blokk pga brann. Dette vil alltid følge meg, og det har jeg akseptert. Derfor jobber jeg kun 20% fast på et krisesenter, som er både en spennende, givende, tøff og viktig jobb! Jeg tar alltid ekstravakter når jeg klarer.
I tillegg driver jeg mitt eget reisebyrå og AS med millionomsetning. Jeg har gleden av å jobbe fra hvor jeg vil og når jeg vil. Nå er jeg på 2 av 4 uker i Bulgaria! Jeg kan sove å hente meg inn når jeg måtte trenge det. Jeg er priviligert, men jeg har også jobbet utrolig hardt for det. Jeg har bygget opp et firma fra senga med kyssesyka, ME, fibro, wiplash, stoffskifteproblemer osv.. Blablabla.. jeg er ikke så syk lenger, jeg er bare skadet etter brannen.

Nå deler jeg også min erfaring med veien ut av ME sykdommen, og total endring av livsstil og kosthold. Man må aldri aldri gi opp! Jeg har små tilbakefall når jeg har kjørt meg for hardt. Da får jeg halsevondt, krystallsyka, smerter, svimmelhet, og tåkesyn. Det er de dagene jeg er takknemlig for at jeg ikke har et barn som jeg forsømmer. Jeg vil ikke ha et barn som skal høre hele barndommen at mamma er sliten og påfølgende dårlig samvittighet. All kred til dere som gjør det, eller har havnet der, ufrivillig, dere er tøffe og flinke.

Jeg tenker at jeg er heldig som kan dra hvor jeg vil og gjøre som jeg vil. Jeg har en frihet som mange misunner meg, og mange tenker at det må føles trist å være alene, at du aldri kunne byttet bort familien din mot det, og den ser jeg. Men jeg har ikke prøvd det, så jeg klarer distansere meg fra det. Dessuten er det store sjanser for at jeg treffer en mann som har barn, og da vil jeg likevel tilhøre en familie. Jeg vet jeg kan bli veldig glad i andre sine barn, så det skal det ikke stå på. Jeg har nok å gi.

Så hvis noen skulle være i tvil på hvorfor jeg ikke har barn, eller skal ha barn, så vet dere nå hvorfor!

Nyt livet, du har bare ett <3

nm

Livet er spennende for tiden!

Livet er både skummelt og morsomt! Skummelt med tanke på om jeg klarer å tilfredstille etterspørselen av turer! Morsomt fordi jeg endelig kan drive med det jeg alltid har drømt om, og ikke minst leve av det. Allerede i januar hadde jeg 25 påmeldte til Bulgariaturen. Fly og hotellet er fullt, så jeg må sette opp nye turer. Det er så utrolig spennende! Jeg startet firmaet da jeg selv ble singel i 2009 og mistet jobben siden butikken jeg jobbet i ble nedlagt. Jeg hadde vært dårlig til å ta vare på vennene mine, da et dårlig forhold hadde vært altoppslukende, og helsa ble deretter. Helgene ble kjedelige og ensomme. De vennene jeg hadde var etablert med små barn. Jeg selv hadde akkurat mistet barnet jeg var gravid med. Jeg hadde også mistet bestemoren min. Samboeren min. Jobben. Jeg møtte rett og slett veggen og så overhode ikke meningen med livet. Jeg så heller ingen løsninger. Jeg hadde ingen planer. Jeg skulle ingenting! Jeg hadde ikke engang en legetime i sikte. Da jeg kom så langt ned at eneste veien var opp, snudde jeg! Jeg visste at det satt hundretusener av folk alene i helgene, i ferier osv, som var ensomme, nyinnflyttet til byer, uten nettverk, uten venner. Jeg startet med et par hytteturer. Det ble suksess og det ene tok det andre. Det var en gammel flamme jeg hadde på den tiden som ga meg det pushe jeg trengte for å ha troa på meg selv. Han sa: «Lisbeth, hvis du lager 3 hytteturer, så skal jeg lage en hjemmeside til deg». Jeg gjorde det og han kom fra Bodø ei helg og hjalp meg.

Slik ble Singelturer til, og nå, 6 år etter har Singelturer flere hundre på arrangementer hvert år, og jeg kan endelig leve av drømmen min. Til tider har jeg vært så dårlig at jeg har gjort jobben med markedsføring og annonsering fra senga. Alle kan få til litt, selv om de er aldri så dårlig. Det fins folk som mangler armer som jobber. Å få et verdig liv igjen i arbeidslivet betyr så enormt mye for psyken, og ikke minst selvtilliten. Man må aldri mistet håpet uansett hvor mørkt ting kan se ut. Alt er i perioder, man har det ikke jævlig hele tiden. Ting vil løsne, ubetalt arbeid vil betale seg om man aldri gir opp!

Sender dere masse optimisme og håp! Lev ut drømmene dine, uansett hva de er! Livet er så skjørt, og kan være over så fort. Eller man kan bli syk. Drøm, lev, oppnå. Nyt hver dag du får!

Sender en solskinnshilsen fra Murcia i Spania. Jeg er på jobbtur og sjekker ut hoteller for høstens turer. Kanskje du har lyst å være med på Singeltur?
Er det nå du skal ta tak i livet ditt å komme deg ut av komfortsona og leve litt mer?
Da er du i såfall hjertelig velkommen, til et inkluderende samhold i www.singelturer.com

Masse spennende turer fremover, med store overraskelser! Dette bilde tok jeg selv i dag av Mar Menor Spa og Golfresort! Lekkert!
gg

13 år siden brannen!

3 juledag 2002, dagen hvor jeg lurte branndøden. Ikke bare kom jeg meg ut, men jeg klarte til og med å ramle nesten 9 meter å bare reise meg opp, tilsynelatende uskadd. Jeg vet jeg hadde englevakt og mest sannsynlig hadde jeg mer å bidra med i dette livet. Det går ikke en dag jeg tenker hvor takknemlig jeg er for at jeg fortsatt er her, og at jeg kan gå på mine egne to ben. De siste årene har vært preget av mye sykdom, men nå ser det ut som dette er i ferd med å brenne ut, og jeg føler meg bedre og bedre. Det er så fantastisk å kunne være i jobb igjen, å føle at jeg har et liv. Å ha masse gode kollegaer, og spennende arbeidsoppgaver. Ingen dager er like på Krisesenteret. Endelig har livet fått mening. Føler meg bare så heldig, og tro meg, veien hit har vært lang. Jeg har vært så dårlig at jeg har tenkt at jeg kan like godt dø enn å ha det sånn. Jeg har ligget i senga 6 mnd i strekk med kyssesyka og virus på balansenerva. Jeg har vært svimmel i 4 år og hadde store nakkesmerter. Jeg tok en atlaskorrigering av nakken i høst og det har vært utrolig vellykket. Det er nesten så jeg ikke kan tro det er sant.

Firmaet går så det suser. Jeg har jobbet så mye siste månedene at jeg kan ta fri et halvt år om jeg har lyst. Jeg har så mye frihet i livet mitt, jeg er akkurat der jeg ønsker å være. Å ikke minst har jobbet sinnsykt hardt for å komme.
For to år siden hadde jeg ikke trodd det, da Nav kastet meg omtrent på gata mens jeg lå nede for telling uten jobb. Jeg opparbeidet meg masse gjeld, og det var like før jeg mistet alt. Nå 2 år etter, så er jeg på bena igjen, og jeg nyter friheten jeg har uten Nav som puster meg i nakken. Jeg kan faktisk ikke tenke meg noe verre enn å være i Navsystemet, og min største medfølelse til alle som kjemper en daglig kamp der. Dette er første gang på 13 år at jeg ikke har en eller annen rettsak gående mot entreprenører eller forsikringsselskap. Endelig en hverdag uten advokater og styr. Jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil når jeg vil! Livet er godt.

Man må ikke miste håpet uansett hvor vanskelig ting kan virke. Vi skal gjennom mange læringer i livet, og når vi har lært, så vil ting gå så mye lettere. Man blir klok av erfaringer på godt og vondt. Mye av sykdommene vi har i dag er livsstilsrelatert og kan revererseres. Det krever endel men det er ikke umulig. Hos meg var det en livsstilsendring som skulle til, og et vekttap på 30 kg som gjorde at jeg fikk restarta kroppen og kom meg ut av senga. Det er så inderlig mye vi selv er i stand til å gjøre når det gjelder vår egen helse og psyke. Vi skaper vår egen lykke.

Takk for du leser bloggen min og riktig god jul videre! <3

12289562_1106948639345695_1743878320554053825_n