Du ødela livet mitt!

Du var ute å øvelseskjørte, sikkert kjempestolt av å få lov å prøve og kjøre så fort som du bare ville denne dagen. Du var politistudent og hadde frie tøyler bak rattet, og ikke minst gassen.

Jeg derimot lå i venstrefila på E6, med solskinn i speilet så jeg ikke noe av trafikken bak meg. Jeg foretok en forbikjøring av en trailer da jeg fikk en politibil under uttrykning i ræva. Ingen varsel, ingen sirener. Hvordan han trodde jeg skulle kunne flytte meg med en trailer ved siden av meg forbli et mysterium. Smellet ble et faktum, og bare flaks at jeg holdt hardt i rattet, ellers hadde jeg snurret inn foran traileren.

De kom bråkjekke ut av bilen og startet med å tegne opp på skademeldingen. Jeg ser hvordan de tegner og protesterer tvert. Hvorfor tegner du det sånn? Det ser jo ut som jeg har kastet meg ut i fila foran dere, jeg foretok en forbikjøring. Neida, dette skjønner de. Vel, de skjønte ikke det, og det ble sak ut av det mellom forsikringsselskapene for å fordele skyld. Dere tapte.

Er det trygt å la unge uerfarne sjåfører få lov til å grisekjøre i trafikken? I allefall, denne dagen ødela livet mitt og muligheten til å ha et normalt arbeidsforhold. Jeg dro på legevakta å fikk konstantert wiplash. Året etter hoppa jeg 8,5 meter fra en blokk. Jeg burde hatt nok beviser for at jeg har wiplash, det er faktisk utrolig at jeg overlevde i det hele tatt. I allefall, ingen forsikringsselskap er villig til å ta ansvar for meg. Alle årene jeg har gått sykemeldt, vært på avklaring, levd uten penger fordi Nav ikke tror jeg er dårlig. INGEN vil ta ansvar.

Jeg fikk en advokat som tok saken min. Etter å ha holdt på i 7 år med saken, så skrev han en mail og sa at siden det ikke var nye opplysninger i saken så ble den nå avsluttet. I mellomtiden har jeg aldri vært i møte med noen. Ikke lege, spesialister, eller forsikringsselskap. Jeg skrev en sarkastisk melding tilbake: Ja, jeg skjønner jo at det er vanskelig å tro at jeg har vondt i nakken av å bli påkjørt av en politibil under uttrykning, og hoppet 8,5 meter fra en blokk pga brann.
Politibil? Dette har jeg ikke fått med meg… Nei, du har jo bare «jobbet» med saken i 7 år.

Så ble saken gjenopptatt. Nå er det en ny advokat som skal holde på i 10 år med saken min. Men det er ikke lett å finne saken min. Forsikringsselskapene tror jeg har arkivert den så godt at ikke noen skal finne dette, selv hos politiet var den godt gjemt.

Hva som skjer med saken fremover forblir et mysterium. I allefall er det vanskelig å leve med en nakkeskade uten å få noe støtte eller hjelp fra det offentlig. Jeg har brukt flere hundre tusen på behandling. Jeg har jevnlig krystallsyke og er kronisk svimmel. Jeg tåler ikke høye lyder, mye støy og folk rundt meg i lang tid om gangen. Til tider har jeg vært så dårlig at jeg har ligget til sengs i to år. Mange dager står jeg opp og spyr pga krystallsyka eller svimmelhet. Om jeg drikker vin får jeg svi i mange dager. Jeg vet aldri når jeg kommer meg ut av senga, og kan ikke ha en normal jobb.

Jeg må styre hverdagen selv. Jeg kan sjeldent avtale for mye på en uke. Jeg kan ikke forholde meg til klokkeslett og avtaler som er MÅ ting. Jeg må ha VIL ting.

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg vil med dette innlegget annet enn at jeg syns synd på alle som sliter med nakkeskader, Nav og forsikringsselskaper. Som ikke blir trodd.

Jeg trenger ikke sympati, jeg har lært meg å leve med tilstanden, og jeg har et godt liv. Jeg har startet mitt eget firma som gjør at jeg kan jobbe når jeg ønsker det, og kan styre dagen selv. Jeg er også så heldig at jeg kan jobbe endel i varmen, og da er nakken ofte bedre.

Jeg kan ikke gjøre ting som dere tar som en selvfølge. Om jeg trener, strikker, fester, sitter mye på dataen osv, så får jeg svi for det. Jeg vil alle disse tingene, og jeg gjør det også. Men jeg betaler for det. Så hver gang formen er bra føler jeg at jeg skal ta igjen for alle årene som har gått tapt. Det er derfor jeg har kronisk lakenskrekk til tider! Jeg nyter å få være med på ting. Klare å være på en snurr på en bar i Sunny Beach til klokken 4 om natta. Jeg elsker det. Jeg bare ikke elsker det dagen etter.

Livet er en reise, og jeg gjør det beste jeg kan utav min situasjon. Jeg gir alt av det lille ekstra jeg har, derfor isolerer jeg meg ofte når jeg ikke jobber. Rett og slett fordi jeg ikke har mer å gi.
Folk er sluttet å be meg med på noe. Jeg har jo sagt nei så ofte, eller så er jeg sliten og ikke klarer. Jeg forstår det, og det er mange som har det sånn.

Firmaet mitt Singelturer har snudd livet mitt. Jeg føler glede i hverdagen. Alle tilbakemeldinger jeg får fra mennesker som har våknet til liv pga firmaet mitt er fantastisk å høre. Jeg også har våknet til liv, og jeg har fått nye venner når gamle har blitt borte. Jeg har fått en mulighet til å starte på blanke ark. Jeg har ikke pengeproblemer lengre, og har penger til å gå til god behandling. Jeg har perioder jeg har det kjempebra, og små tilbakefall. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mye å glede meg til, og alle menneskene som velger å reise på tur sammen med meg. Dere kan føle at jeg har reddet dere ut av en kjip situasjon, og kanskje fant du drømmepartneren din også på min tur, men det er dere som har reddet meg, og gitt meg mening med livet igjen.

Tusen takk <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *