Jeg var 2 sekunder fra å bli drept på lørdag!

Jeg har ikke klart å fortelle noen om dette enda. Jeg har trengt tid til å fordøye det. Mamma hadde følt seg skikkelig redd på lørdagsnatta da jeg kjørte til Veliko Tarnovo. Hun føler ofte på seg når det er noe med meg. Vi er litt rare sånn. Jeg kunne ikke fortelle henne hva som hadde skjedd før jeg hadde kjørt de 4 timene tilbake i går. Ville ikke utsette henne for det.

Okei, det som skjedde var at jeg dro til Sunny Beach tidlig lørdagsmorgen for å hente en venn å bli med han til hans hjemby på sightseeing. Jeg har brukt sommeren på å se nye hoteller og steder, en viktig del av jobben min. 
Først var vi noen timer i Varna og tiden gikk fra oss. Klokken var 23 da vi kjørte avgårde og hadde en 3 timers tur foran oss. 

Jeg kjørte, siden jeg hadde leiebil hvor bare jeg kunne kjøre. Ingen av oss kunne egentlig veien, så vi kjørte på gps. Vennen min var vant til å sove på bussen. 

Det var en flott tofelts motorvei med to filer, altså tilsammen fire filer. Vi diskuterte litt fartsgrensa, og han sa det var 130. Jeg sa 110 er sikkert fint. Syns at 130 var veldig fort. I tillegg var det mørkt. Tipper jeg kjørte i 120 da han plutselig skriker STOPP! 

Den følelsen når du ikke ser eller skjønner hvorfor. Jeg tror jeg pumpet ut så mye adrenalin at jeg følte jeg var i ferd med å besvime. Det ringte i ørene mine og jeg følte jeg var utenfor kroppen min og skjønte at noe ekstremt farlig var i ferd med å skje, men jeg visste ikke hva. 

I Norge når de driver med veiarbeid er det tydelig merket når de bruker venstrefila til motgående trafikk pga veiarbeid. Her var det ingen pil. Ingen lys. Ingen markering, annet enn noen veidelere med dårlig refleks som først ble synlig i det øyeblikket du nesten har kjørt de ned. Det er ikke særlig langt frem man ser med nærlys. 

Jeg hogg inn bremsa i løpet av et sekund og byttet til andre fila, og kjørte av hovedveien, og stoppet bilen. Jeg hadde enda problemer med å skjønne hva som hadde skjedd. 

Det som er realiteten er at jeg var 2 sekunder fra å kjøre rett inn i motgående kjørefelt i 120 km i timen. Det kommer biler imot. 

Vennen min reddet livet vårt. Hadde han ikke skreket stopp, hadde jeg ikke reagert i tide. 
Han syns jeg hadde bra reaksjonsevne da. Jeg har jo hoppet ut av en brennende blokk også på få sekunder. Jeg lurer på hvor mange liv jeg har brukt nå. Jeg får stadig påminnelser om at livet er skjørt og kostbart. Akkurat som jeg ikke hadde nok dødsangst fra før så ser jeg døden i hvitøyet igjen. Det var adrenalin som reddet meg da jeg hoppet 8,5 meter fra en blokk og landet nesten uskadd. Igjen ble jeg reddet av gudene vet.. flaks, vennen min, tilfeldigheter. Ikke min tur? 

Jeg var så skjelven at jeg ikke greide kjøre bil på to dager. Skikkelig shaky og jumpy. Var nok et mareritt å ha meg som medpassasjer som satt og skvatt hele tiden. Kjørte hjem på dagtid i går. Flotte veier, lyst og passelig fart. Ikke sliten og trøtt. Tror jeg har fått en lærepenge angående at du kan aldri tro at alt er som hjemme når det kommer til trafikken. 
Er litt redd for å fortelle dette, for da kommer sikkert mamma og henter meg… hehe 🙂 

Men folkens, livet er kort. Ta sjanser. Ha det gøy. Gå ut av komfortsona. LEV! 

Plutselig er det forbi. 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *