Å være skikkelig redd inni seg!

Frykt gir oss dårlige livskvalitet og et dårligere immunforsvar. Jeg vet alt om å være redd. Fra jeg hoppet 8,5 meter fra en blokk pga brann har jeg slitt med posttraumatisk stress syndrom. Hører jeg brannalarm eller kjenner røykluft så fyrer hele systemet seg opp. Jeg får tåkesyn, hjertebank og blir svimmel. Frykt er en grusom følelse.

Eneste måten å bli kvitt frykten er å se den i hvitøyet. Du må face frykten.

Å slite med dødsangst og i tillegg være uhelbredelig syk med ME gjør ikke livskvaliteten bedre. Man får ingen hjelp noen plasser, for ingen vet hva som kan hjelpe mot ME.

Jeg startet å øve meg i sommer. Jeg dro på laksefiske alene. Hytta var mitt i et område med både kyr og sauer rundt. Jeg måtte gå rett forbi dem, eller sparke vekk sauen fra porten for å komme noe sted. Som du skjønner er jeg redd dyr. Veldig redd dyr også. Har aldri vært vant til hverken fugl, fisk eller hund, og minst av alt kyr. Jeg er redd laks også. Så litt ironisk at jeg dro på laksefiske. Ser på det som en diger fisk, og jeg hadde knapt fjernet en liten ørret av kroken som barn. Å sette på mark derimot er jeg rå på. Men her måtte jeg tørre å ta laksen av kroken, samt bløgge den og henge den opp så blodet kunne renne ut. Jeg måtte filetere den og fryse slik at jeg fikk det med meg hjem. I tillegg er jeg redd mørket. Har alltid vært mørkeredd. Jeg så ting når jeg var liten. Ropte på mamma og Per og hylte at det satt en skumling i vinduet. Wææen. Siden man sa: Wææh, når man skremte noen. Jeg husker enda at jeg så denne greia. Jeg var 4 år.

Jeg satt mutters alene ved Bjerkreimselva i sommer. Klokka var to om natta. Jeg så ikke en halvmeter ved siden av meg. Jeg så kun flammene fra bålet og skinnet fra fullmånen. Telefonen var tom for strøm. Hjerte banket litt fort. Jeg hadde kniven rett ved siden av meg. Tilfelle et dyr kom eller noen. Det høres crazy ut men jeg satt der til det lysnet, så dro jeg hjem. Jeg kastet til og med ut snøret noen ganger uten å se en skit, for å finne ut om laksen så marken i mørket. Hehe. Jeg følte mestring. Jeg valgte å forlenge oppholdet å bli en uke til. Selv om en ekkel oppsynsmann stalket meg mens jeg var der.

Jeg har vært livredd for corona i 7 måneder nå. Har holdt meg for meg selv. Bortsett fra en helg har jeg sittet hjemme siden februar. Også på tanteungen min sin 8 årsdag. Jeg har sittet hjemme i sommer og ikke reist til Bulgaria. Det har vært halvtomme fly og lite folk. Jeg hadde ikke hatt større risk å bli syk der som hjemme. Jeg angrer som en hund at jeg har latt meg rive så med, og latt frykten inni meg ta helt kontroll. Angsten! Så folkens, jeg vet hvordan det er å være redd.

Jeg har allerede et virus som kjemper i kroppen min og jeg kan få det som kalles cytokin storm, som betyr at immunforsvaret ikke slår seg av når jobben er gjort og at det angriper så mye at jeg får organsvikt. Det er det som skjer med mange som er i risikosona. Men legene vet også om dette fenomentet, og de aller fleste som dør er over 85 år og syk fra før.


Jeg kan også oppleve at MEèn slår ut for fullt og at jeg blir sengeliggende igjen i to år. Jeg leste alt jeg kom over og ble lammet av frykt. Det kom til et punkt hvor jeg fant ut at jeg ikke kan leve sånn. Da blir jeg gal og ikke minst deprimert. Jeg har også vært ekstremt dårlig helt siden januar, noe som gjør at jeg lurer på om jeg har hatt corona siden jeg er så dårlig. Jeg var jo på Tenerife da i 3 uker og fly hjem i feb.

Så jeg tenkte: Hva kan jeg selv gjøre for å ikke måtte sitte inne de neste årene? Jeg kan ikke ta vaksinen siden jeg er sjuk fra før. Det kan slå uheldig ut på MEèn og gjøre meg sykere. Så da jeg fikk tips om å reise til Tyskland for å få hollistisk behandling for å bedre immunforsvaret tenkt jeg meg ikke om en gang. Jeg sa fra til mamma at jeg hadde bestemt meg for å reise. Koste hva det koste vil. Jeg booket enveisbillett.

Mamma visste at jeg var på et så dårlig sted at hun ønsket meg lykke til og ønsket at jeg kom hjem frisk. Jeg fikk unna diverse gjøremål og pakket kofferten. Sa i fra til familien at jeg vet ikke når jeg kommer hjem. Det blir ikke før jeg er friskere. Jeg var kommet til et sted hvor tanken på Sveits kom oftere og oftere, for jeg følte jeg ble sykere og sykere. Jeg følte at jeg ikke kom til å bli gammel. At jeg ville få noe mer, og da ville jeg ikke klare leve med det. Det høres drastisk ut, men jeg har følt meg som en levende død siden januar. Egentlig i 11 år, men jeg har hatt gode perioder også. Når jeg skriver dette og kjenner på følelsene rundt det så renner tårene. Jeg har gått glipp av så mye i livet. Tid med venner. Parforhold. Familie. Barn. Tid med min familie. Alt jeg har måtte gi avkall på. Alle timene på sofa. Hvor man må lade. Uten lyd. Uten folk. Alle tingene man føler seg som en byrde for de rundt. Man har ikke lyst å skrive en lang liste med hvor mye ro og stillhet man har behov for med ME. At det tar 1 uke å lade for å klare gå på cafe på lørdag. Og at jeg må lade i 3 dager etter det, og kanskje får halsebetennelse om jeg tar et glass vin. Å ha en kjæreste er ikke lett, for når han er sliten så legger han seg tidlig en kveld og er ladet opp neste morgen. Å ha ME betyr at du er på reservebatteriet. Det er sluttet å lade. Bruker du av det, så blir du syk. Det er ingen aktiviteter som fyller batteriet. Du må velge hva du skal bruke energi på og ta konsekvensen av det. Det at man blir sliten av å gå 30 minutters tur er ikke forståelig for en kjæreste. De klarer ikke sette seg inn i det. De skjønner heller ikke at en våkennatt pga snorkingen deres er noe som jeg får betale i dagesvis. En natt uten søvn er kritisk. Da blir man syk. Derfor velger man å heller være alene enn å være til bry. Tro meg, folk med ME føler de er ofte til bry. De har konstant dårlig samvittighet for et eller annet. Og redd. For mye. For å aldri bli frisk. For å bli sykere. For å dø tidlig.

Men nok om det.

Nå er jeg i Tyskland. Jeg som var livredd for å reise. Jeg og 5 andre hadde halve flyet for oss selv. Jeg på første rad. Flyplassen så ut som et spøkelseshus. Surrealistisk og trist. Reisen gikk så fint at jeg spurte meg selv: Var det dette du var så skrekkslagen for at du lot være å reise til Bulgaria i sommer? Noe som ville gitt en stor helsegevinst. Livskvaliteten er helt annerledes i varme land. Jeg er som natt og dag. Kan til og med kose meg med vin uten å bli syk. Jeg følte anger på at jeg ikke hadde reist. Men likevel tenker jeg at sykehus i Bulgaria var ikke noe jeg ønsket meg. Så i sommer var det riktig valg å bli hjemme.

Når jeg reiste nå sa folk: Er du ikke redd corona? Har du reist til utlandet? Ja, nå slipper jeg jo være redd corona. Nå er jeg sterkere. Friskere. Og det er mindre corona her enn hjemme faktisk.

Nå har jeg hatt tre uker behandling og styrket immunforsvaret mitt. Kanskje jeg ikke blir så syk av corona? Men kanskje jeg blir det. Begge deler kan skje. Men jeg er ferdig å leve i frykt, jeg vil leve. Jeg vil ikke være en redd person. Jeg må gjennom coronaen uansett. Før eller senere. Jeg er inneforstått med det, og jeg er klar. Så mye annet som jeg har kommet meg gjennom tviler jeg på at en influensa blir slutten for meg.

Så alle dere som er så provoserte og misforstår. Jeg sier ikke at vi ikke kan bli syke. Jeg bagatelliserer ikke viruset. Jeg er jo enda syk etter svineinfluensaen. Hvordan kan jeg bagatellisere et virus når jeg daglig sliter med at det herjer i kroppen min? Mitt budskap er: Hvis vi ikke lever i konstant frykt så vil psyken vår bli bedre. Immunforsvaret vil bli bedre. Livskvaliteten, humøret. Alt vil bli bedre. Tro meg, jeg har også vært deprimert gjennom denne perioden og jeg vet det gjelder mange av dere. Men å bli sinte og redde vil ikke gjøre dette lettere for oss. Vær forsiktig fortsatt, men vær sammen med folk. Omså ute. Legg til rette for sosialt samvær. Det er så innmari viktig å ha folk rundt seg.

Når vi opplever gode og morsomme opplevelser, som laksefiske i sommer, eller sette seg mutters alene på et fly til Tyskland. Legge seg på en benk og få intravenøst daglig i ukesvis. Tro meg, det er det skumleste jeg har gjort. Men det kan også bli det viktigste avgjørelsen jeg noensinne har tatt. Nå vil jeg mest sannsynlig ikke dø av corona. Får jeg senskader av corona eller ME igjen, så vet jeg endelig hvor jeg kan dra for å få hjelp.
Jeg har null helseangst igjen, for jeg vet rubbel og bit hva som foregår inni kroppen min. Det fins ingenting bedre enn å gå å lure. Jeg vil heller ikke få meg en overraskende smell hvor ting har fått for langt, noe jeg har vært ekstremt redd for. Når du er syk hele tiden, så blir du redd for å være skikkelig syk. For hvordan skal du vite at utmattelsen betyr kreft når du alltid føler deg syk?

Dette ble langt folkens, sorry ass! Men jeg håper jeg kan bidra til at dere i det minste slipper litt tak i frykten. Jeg sier ikke at dere skal slå ut håret å gi fan. Det har jeg aldri ment! La oss ta tilbake litt av livsgleden igjen. Tørre å leve litt. Om ikke enda, så la oss hvertfall gjøre det når dette er over.

Å da skal jeg være klar! Tro meg! Jeg skal være min beste versjon, og ingen liten reddhare. Livet er til for å leves! Ikke tas som en selvfølge. Dere som er friske aner ikke hvor privilligerte dere er. Sett pris på det. Reis, opplev drømmene dine. Ta sjanser. Våg. Bli avvist. Tål det. Reis deg. Vær stolt at du turde! Livet kan endre seg på et blunk. Enten den ene eller andre veien. Noe er et valg, annet ikke. Men er du i posisjon hvor du har et valg, kjør på! Timeglasset går.

Hadet frykt… heia livet!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *